Ein vesentleg skilnad


Dei lukkelege og vellukka
Eg sit saman med kvinner midt i trettiåra. I dag feirar me ei av dei, ho er ei av dei kvinnene eg ser opp til, fordi ho er dyktig i faget sitt, har sjølvtillit til å løfta røysta si, fordi ho ser menneska kring seg og fordi ho er dyktig i kunsten å visa folk at ho er glad i dei.

Eg høyrer røystene deira, eg høyrer om barn som begynner i 1. klasse, om livet i departementet/ på legekontoret /eller på andre arbeidsplassar som vitnar om ei blomstrande karriere. Eg høyrer dei lovprisa dei som er flinke til å trena, medan andre ler av sine eigne forsøk på å få til joggeturar. Vertinna blomstrar, ho går mannekeng i dei nye kjolane ho har kjøpt i dag, og dei skryt av kjøpa, av kor heldig ho har vore som finn slikt på sal.

Dei er stereotype, vellykka kvinner. Eg ser liv der alt er oppfylt: Karrieren og familien. Helsa og venleiken. Og såvidt eg kan sjå, er også lukka tilstades i forsamlinga.


Den ulykkelege og vellukka
I går såg eg filmen 'Oslo 31. august'. Eg såg gatene eg vandrar i, kafeen der eg same dag drakk kaffi. Og eg såg mørkret som skjuler seg bak ressurssterke fasader. Filmen handlar om Anders som er på avrusing, men som denne dagen kjem ut att for å møta byen sin. Det er ikkje Anders eg vil skriva om, men kameraten hans. Kameraten er litteratur-forskar, har ei vakker kone og to herlege barn. I ei scene der Anders og kameraten er på vandring gjennom byen, der dei sit på benkar i diverse av byen sine grøne parkar, og etter at Anders har fortalt om ønsket sitt om å døy, fortel kameraten om livet sitt. Kameraten fortel om kvardagane sine, om alt som skal gjerast på jobben, om sonen som har fått utslett, og om at han og kona knapt går ut meir, at favoritt-aktiviteten deira er å spela tv-spel saman, at dei ikkje har sex. Kameraten synest ikkje å setta pris på retninga livet hans har teke, sjølv om han fylt opp dei same faktorane som kvinnene i selskapet hadde. Kvifor er livskjenslene deira så ulike?


Eit forsøk på å finna skilnaden
No utelukkar eg denne eine faktoren: At nokon synest disponerte for å vera nøgde og glade, medan andre lettare fell i tungsinn. Og eg gidder ikkje diskutera om dette er eit spørsmål om kjønn.  

Er karrieren utelukkande eit statussymbol og ein pengefontene? Eller er jobben ein stad ein realiserer potensialet sitt for å gjera noko godt samfunnet? Eg trur at om ein i fyrste rekke jobbar for andre enn seg sjølve, vil jobben kunne gjera ein glad, i plassen for at det vert eit evig jag som tappar ein for kreftar.

På Universitetet observerer eg følgjande: Når ein vert oppmoda til å ta del i studentorganisasjonar og til å ta på seg verv, er eit av dei tyngste argumenta: "Tenk så bra det ser ut på CV-en!". Ein meir egoistisk motivasjon for ideelt engasjement skal ein leita lenge etter. Kva skjer med student-demokratiet om alle som sit i utval og styre berre er der for sin eigen del? Kva skjer med Studentersamfundet om alle som tek i eit tak gjer det berre fordi dei kan få seg viktige kontaktar for framtida, og for å kunna visa til eit leiarverv på CV-en? Og kva skjer med samfunnet når alle desse karrieristane skal ut og slåst om prestisje i arbeidslivet?

Eg meiner både jobb og privatliv bør vera prega av ei glede over å få vera tilstades i andre sine liv, ei glede over å kunna bidra slik at andre har gode kvardagar. Ja, idealistisk som eg framleis er, trur eg vegen til lykka er vegen ein går når ein elskar menneska kring seg, slik at den plassen desse menneska tek i livet, vert ei gåve ein gjev dei med glede, heller enn offer av tid ein eigentleg ville ha brukt på å pleia sitt eige ego. Dette er kan hende skilnaden på kvinna som nyleg fylte 35 år, og på den ulukkelege kameraten til den ulukkelege Anders.




Kommentarer

runar sa…
Flott skrive, som vanleg.
Fru K sa…
Takk! Eg liker at du har sånn der RSS-feed (er det rett namn?), eg trur lesarane mine gjer klokt i å ha ei slik ordning, for publiseringsfrekvensen min er korkje høg eller jamn.
PerMS sa…
Eg trur du kan ha rett i mykje av det du skriv om gleda i å leva for meir enn seg sjølv. Aller sjølvsagtast er det du skriv om CV-argument for studentverv.
Samstundes ser eg stadig at lukka (lukkekjensla) ikkje er ein konsekvens av edle taknar, gode val og ueigennyttige prioriteringar. Svarte flekkar og gråtonar er det i alle liv som ein naturleg del av biletet. Det fiksar dei fleste. Men mørkret og mismotet rammar av og til der ein ikkje ventar det, trass herlege ungar og ueigennytte. Eg har stor respekt for dei som lever på kanten av avgrunnane i livet sitt og likevel er der for seg sjølv og andre.
Lukka kan vera så mange ting: Av og til er ho heile deg. Av og til er ho ein tynn streng til livet , - å overleve.

Hell- og lukkefeed til alle!

(At eg er mann... ja det gidd eg slett ikke kommentera ein gong.)
Fru K sa…
Takk for god kommentar! Eg var nok litt meir tut-og køyr entusiastisk i teksten enn eg er utanfor teksten. Av og til må ein fjerna nyansane for å få fram det eine poenget ein ville fremma.


"Samstundes ser eg stadig at lukka (lukkekjensla) ikkje er ein konsekvens av edle taknar, gode val og ueigennyttige prioriteringar." Samd!

Og mørkret vil vera der (i alle fall for slike som meg, som ikkje er disponert for konstant glede og optimisme), uansett kor ofte ein gjer seg medviten om valet om å jobba og leva for dei ein har kring seg. Ein har også eit sjølv å ta omsyn til.

Men eg trur at sjansen for at lukka kjem siglande er mindre om ein ser på livet sitt utelukkande som eit isolert enkeltpersonsføretak, når ein sjølv er det einaste argumentet ein har for å halda fram.

Heller då å grunnleggande sjå seg sjølv som ei levande brikke i eit nett av relasjonar, der brikkene gjev kvarandre næring og meining gjennom relasjonane.