Ramme verk

Ho smiler. Nøgd over å sjå at ramma har fire hjørne som held det heile saman. Ho plasserer biletet mot glaset, festar bakstykket, og ikkje ein einaste malingsflekk flyt utanfor heilskapen.

Og når nokon stiller ho eit spørsmål, eit av dei vanskelege, som ”korleis kan du ha ei heil og fullkommen glede når det i den heilage boka di faktisk er tale om ei reell fortaping for reelle menneske, menneske som du er glad i? (om du då i det heile er glad i nokon som er utanfor ramma di. for om du skal vera glad i dei, må du våga å lytta til dei og ta orda deira på alvor, sjølv om dei seier ting som ikkje passer inn)”,

Då ser ho til biletkanten der ramma tek til og ser kva som står
skrive: ”Eg forstår ikkje. Men Han forstår.”

Ho smiler. Nøgd over å sjå at ramma har fire hjørne som held det heile saman. Ho legg lokk over spørsmåla, får hjernen ti å teia, kneblar frykta med evig fred, og er så velsigna lukkeleg.

Nokon må då bli provosert over dette?

Det er ikkje orddelingsfeil i overskrifta.

Kommentarer

PerMS sa…
Det er sjeldan eg les noko mindre provoserande enn dette. Kva no DET gjer meg til; - vis eller dåre.
Anonym sa…
Tankeeksperiment: Gud finnes. Jeg som ikke ante det, men som allikevel prøvde å gjøre så godt jeg kunne for mine medmennesker, uten noen forventning om belønning eller straff i det hinsidige, skal dømmes. Så står jeg foran skaperens føtter med bøyd hode og galopperende hjerte. Dessverre var jeg i mitt jordiske liv så uheldig å spotte den Hellige ånd, den eneste synden det er umulig å få tilgivelse for. Ja, dessverre gjorde jeg det, men det var tross alt før jeg klar over hvilke følger det ville få. Jeg kjente ikke Jesu tale i Markus og Lukas da jeg gjorde det. Jeg skulle gjerne hatt det ugjort, men rundt meg på jorda hørte jeg så mange som utga seg for å ha svaret på de innerste sannheter, de aller fleste av disse måtte jo være sjarlataner. Jeg maktet ikke å velge rett blant dem, jeg ble forført av krefter som var større enn mine egne. Alle disse stemmene lød som en kakofoni for meg, og jeg fikk aldri noe guddommelig signal, ikke det minste tegn om at det var den kristne gud som var den rette. Tilgi meg. For hva er min synd annet enn uvitenhet? Hvis den dypeste sannhet var Jahve, og jeg aldri ble gitt mulighet til å gripe den, hva skulle jeg ha gjort annerledes? Og hvis ordene i skriften, gitt oss av gud, betyr noe som helst, ville han slett ikke tilgi, men ilegge meg den evige straff. Gud, med sin uendelige nåde og rettferd. Og hvis han etter å ha hørt min sanne anger, allikevel innvilger meg innpass, betyr det at han tok feil da han traff denne bestemmelsen. Gud, den allvitende og ufeilbarlige. Da vil jeg be en bønn for alle som har gjort dette uopprettelige. De bør også få syndsforlatelse, for det samme gjelder for disse som for meg. Og hvis de får det, må det bety at ingen synd er for stor hans nåde, så Herre, straff heller ingen andre som er skapt i ditt bilde. For hvorfor skal du straffe annen synd som er begått, til og med mindre enn min? Herre, de var syke i sjelen og forført av det onde da de måtte velge, om de i det hele tatt fikk noe valg. Mange fikk aldri høre om deg! Min skaper, du har så store lommer, du har da vel plass til flere? Intet offer er for stort for deg, jeg kan ikke få ro i en himmel for de innvidde få. Kjære far, ikke la meg pines ved tanken på de fortapte, om de så bare teller en håndfull. Jeg ville ikke gitt meg før til og med Judas Iskariot sto ved min side. Så ville jeg bli den siste Messias, oppretterens oppretter, tillatt ved skaperens hånd. Det ville i så fall bli den ytterste frelserhandling, den som endelig ville drive det vonde ut, for da er det ingen bruk for helvete annet enn som en folketom monter som kan minne oss om gledens motsetning. Først da vil satan ha tapt. Hvis ikke får han det som han vil, med store deler av det menneskelige samfunns sjeler i sin evige varetekt. Bare så synd at alt dette er en umulighet innenfor kristen tenkning. I så fall må det skrives en ny bibeldel, det tredje og siste testamentet. Et testamente som oppfyller det høyeste buds uunngåelige konsekvenser, den altomfattende kjærligheten. Hvis gud er god, er kristendommen det?

Jeg kjenner svaret: Uransakelighet og atter uransakelighet. Men hvis ikke jeg kan gjøre meg noe bilde av gud, kan heller ikke du. Jeg velger å skamme meg over det jeg gjør, ikke over det jeg er. Men guds vrede og nåde rammer blindt, noe Job har demonstrert i sitt blasfemiske mesterverk. Job kler av sin guds fillete dommerkappe og lar ham stå ribbet tilbake, alt unntatt hans brautende omnipotens og hans fullstendig vilkårlige straffeutmåling. Like tilfeldig som det kaos en del av hedningene påstår at virkeligheten består av, men siden det står en vilje bak blir det også urettferdig. Det står klart for meg at jeg står utenfor kristendommen ikke først og fremst av rasjonelle grunner, men av moralske.

For øvrig er det himmelropende provoserende at du K, som lingvist in spe, benytter termen orddelingsfeil der det heter særskrivingsfeil. Ord-deling, sær skriving. Allikevel holder jeg meget av deg, frk. K. Jeg håper vi kan treffes i livet etter dette.

J
Fru K sa…
Per: Er det dåren eller vismannen som søker ro? (kva no enn eg måtte meina med det spørsmålet)

J: Eg tek sjølvkritikk når det gjeld særskrivinga. Djup og inderleg sjølvkritikk. Feilen skal bli ståande og spotta meg.

Og alt dette andre som du skriv og som du stadig seier: Eg skulle ønskja nokon kunne svara oss, for du veit du får meg til å teia. Det eine svaret me har fått, er eit bilete av ei hardingfele. Gud må ha noko betre å koma med. Eller er det her eg må knebla tankane mine og kasta meg blindt ut i trua?

Og eg set pris på at du held av meg, på tross av min lingvistiske inkompetanse. Eg held av deg også, på tross av og på grunn av ein heil del. Håper på ein evig fest i det hinsidige.
PerMS sa…
Eg forstod heller ikkje, om det kan vera ei trøyst. Det med å søka ro. Det viktige er vel at dei to veit om kvarandre og tolererer kvarandre; dåren og vismannen som bur i same kroppen. Så får ein be ei bøn om å orka seg sjølv. Og den andre. Kanskje elska.