Om evigheten

Jeg kjenner at jeg er lei av dette bloggekonseptet, av å måtte fortsette, av å ønske seg kommentarer, for en patetisk ting å ønske seg forresten, jeg skriver tross alt ikke av den grunn, nei aldri, og akkurat nå er jeg kanskje enda mer lei av å ha mistet ordene, et bilde har rast sammen, og jeg kjenner at jeg har vært flink til å ikke være for personlig på bloggen i det siste, applaus applaus, og jeg kjenner at det er rart å ikke vite hvem som fanger opp akkurat denne fargekontrasten på akkurat denne delen av verdensveven, og jeg vet at det er slik det må være, en blogger har ingen rettigheter, hvorfor driver jeg med dette, jeg må aldeles ikke, jeg kunne slutte men gjør det ikke,

jeg kjenner jeg er lei av å lese blogger, de er ikke virkelige mennesker men mennesker som bare viser det de vil vise, og de vil vise seg, og det vil også jeg, og kanskje slenger jeg inn en kommentar en og annen gang, bare for å vise at, nei hva viser jeg egentlig?, jeg kunne jo ha snakket med personen i stedet, men jeg skriver en kommentar, for det varmer en bloggers merkverdige hjerte, ja, hvem kan forstå seg på hjertet?, og samtidige kjenner jeg at nå står jeg i fare for å legge ut en aldeles elendig og på en måte nesten personlig tekst og at det bryter med mine edle, høyt elskede prinsipper, å! som jeg elsker prinsippene, ja, jeg kjenner at jeg har utrolig lyst til å slette denne posten, leseren kan heller lese en bok jeg en gang leste av Jon Fosse, for han kan dette med å ikke bruke punktum i en tekst, ikke et eneste i hele boken, men man må få lov å eksperimentere så lenge det hele ikke går i luften, og jeg håper da inderlig at disse tastetrykkene ikke får det hele til å eksplodere, selv om jeg hører at det tikker, og jeg føler at kanskje bare en eller to, eller til og med muligens ingen, har klart å følge med helt ned hit, jeg har bare lagt inn ett enslig, muligens også nokså ensomt avsnitt og det er slettes ikke leservennlig, jeg er en lite omtenksom skribent, lite populistisk rett og slett, og jeg kjenner at det gleder mitt litt bitre bloggehjerte, ja det hjertet jeg nevnte tidligere som det ikke er lett å forstå seg på, og nå kjenner jeg at jeg snart får kick av å ikke berøre punktumtasten, det er befriende, jeg er fri!, og jeg flyr som en fugl over tastaturet og utforsker mitt lite leservennlige og upopulistisk hode, og jeg håper noen prøver å analysere dette, for det kan hende de finner meg under bokstavene, men hva vet vel de, det kan hende jeg manipulerer og bare viser det jeg vil vise, og jeg merker at disse tankene, denne følelsen av makt over mine egne ord, de får meg til å le en stum, rå latter, like rå som sushi, eller kanskje ler jeg ikke i det hele, det får leseren aldri vite, og kanskje er dette ikke en tekst der forteller og forfatter går hånd i hånd, kanskje er fortelleren helt vill og berserk, og kanskje kommer den særingen som fortsatt henger med til å bli litt fornærmet, for det kan godt være at jeg har lurt ham, og nå bør det komme et veldig bra avsluttende poeng som lønn for strevet, ja, for det er utrolig anstrengende å lese noe på en dataskjerm, man burde heller hugge ned skog til papir, jeg kjenner at jeg frykter den digitale boken, og ja, det var sant, poenget, nei dessverre, dette var bare en lek, og kanskje livet burde leves som en lek, eller kanskje det burde leves for Jesus, gjennom blinde daler og berusende fjelltopper, ja, det er nok lurt det, men det var ikke poenget med denne teksten, for teksten har aldri hatt en hensikt og heller ikke noe punktum, akkurat som


evigheten