Om evigheten

Jeg kjenner at jeg er lei av dette bloggekonseptet, av å måtte fortsette, av å ønske seg kommentarer, for en patetisk ting å ønske seg forresten, jeg skriver tross alt ikke av den grunn, nei aldri, og akkurat nå er jeg kanskje enda mer lei av å ha mistet ordene, et bilde har rast sammen, og jeg kjenner at jeg har vært flink til å ikke være for personlig på bloggen i det siste, applaus applaus, og jeg kjenner at det er rart å ikke vite hvem som fanger opp akkurat denne fargekontrasten på akkurat denne delen av verdensveven, og jeg vet at det er slik det må være, en blogger har ingen rettigheter, hvorfor driver jeg med dette, jeg må aldeles ikke, jeg kunne slutte men gjør det ikke,

jeg kjenner jeg er lei av å lese blogger, de er ikke virkelige mennesker men mennesker som bare viser det de vil vise, og de vil vise seg, og det vil også jeg, og kanskje slenger jeg inn en kommentar en og annen gang, bare for å vise at, nei hva viser jeg egentlig?, jeg kunne jo ha snakket med personen i stedet, men jeg skriver en kommentar, for det varmer en bloggers merkverdige hjerte, ja, hvem kan forstå seg på hjertet?, og samtidige kjenner jeg at nå står jeg i fare for å legge ut en aldeles elendig og på en måte nesten personlig tekst og at det bryter med mine edle, høyt elskede prinsipper, å! som jeg elsker prinsippene, ja, jeg kjenner at jeg har utrolig lyst til å slette denne posten, leseren kan heller lese en bok jeg en gang leste av Jon Fosse, for han kan dette med å ikke bruke punktum i en tekst, ikke et eneste i hele boken, men man må få lov å eksperimentere så lenge det hele ikke går i luften, og jeg håper da inderlig at disse tastetrykkene ikke får det hele til å eksplodere, selv om jeg hører at det tikker, og jeg føler at kanskje bare en eller to, eller til og med muligens ingen, har klart å følge med helt ned hit, jeg har bare lagt inn ett enslig, muligens også nokså ensomt avsnitt og det er slettes ikke leservennlig, jeg er en lite omtenksom skribent, lite populistisk rett og slett, og jeg kjenner at det gleder mitt litt bitre bloggehjerte, ja det hjertet jeg nevnte tidligere som det ikke er lett å forstå seg på, og nå kjenner jeg at jeg snart får kick av å ikke berøre punktumtasten, det er befriende, jeg er fri!, og jeg flyr som en fugl over tastaturet og utforsker mitt lite leservennlige og upopulistisk hode, og jeg håper noen prøver å analysere dette, for det kan hende de finner meg under bokstavene, men hva vet vel de, det kan hende jeg manipulerer og bare viser det jeg vil vise, og jeg merker at disse tankene, denne følelsen av makt over mine egne ord, de får meg til å le en stum, rå latter, like rå som sushi, eller kanskje ler jeg ikke i det hele, det får leseren aldri vite, og kanskje er dette ikke en tekst der forteller og forfatter går hånd i hånd, kanskje er fortelleren helt vill og berserk, og kanskje kommer den særingen som fortsatt henger med til å bli litt fornærmet, for det kan godt være at jeg har lurt ham, og nå bør det komme et veldig bra avsluttende poeng som lønn for strevet, ja, for det er utrolig anstrengende å lese noe på en dataskjerm, man burde heller hugge ned skog til papir, jeg kjenner at jeg frykter den digitale boken, og ja, det var sant, poenget, nei dessverre, dette var bare en lek, og kanskje livet burde leves som en lek, eller kanskje det burde leves for Jesus, gjennom blinde daler og berusende fjelltopper, ja, det er nok lurt det, men det var ikke poenget med denne teksten, for teksten har aldri hatt en hensikt og heller ikke noe punktum, akkurat som


evigheten

Kommentarer

funky_uncle sa…
Wow. Det var faktisk helt sinnsykt bra, og det sier jeg ikke engang for å være snill. Jeg har savnet oppdateringer her. Det er noe med det å drive(!) en blog, man kjenner ikke de andre som gjør det, men kjenner seg ofte igjen likevel, som om man vet litt av det som tenkes men ikke sies. Det man evt. ikke tør skrive, selv om man har lyst.

Det er visst ikke noe farlig.
Silje sa…
Eg e kanskje ikkje så flink te å visa at eg lese bloggen din, burde kanskje vist litt meir interesse for det du skive, men det e veldig kjekt å lesa!, men det litt det óg at eg føle meg ikkje så flink te å kommentera, det e vanskelig å finna ein interessan kommentar som får ein så intelligent person som deg te å tenka -det va ein bra kommentar!, men eg ser nå at det va kanskje ikkje det viktigaste, men eg må sei at eg beundre deg så klare å bruka ord som "fargekontrastar" og "sushi" i ein tekst som dette, det e det så gjør det så spesielt å lesa tenkstene dine Kristine, de slår aldri feil!, eg vil mista ein aldeles suveren, og interessan blog te å lesa på visst du slutte å skriva
funky_uncle sa…
Hehe. Trøstekommentarer er det verste man får. Men som du ser, det er ikke lett å være kommentator heller. Folk blir lei av å skrive "enig" og "amen" og "bra".
Aspis sa…
Ja, det var utrolig stress å lese denne teksten! Men innimellom var det en del ting eg må sei meg enig i. For eksempel dette med å ønske seg kommentarer, og å føle seg presset og at folk har forventninger om at ein skal skrive nye innlegg i det uendelige.

Men slik som dette her er det vel ikkje tillat å skrive?, det er jo brudd på alt eg har lært om tegnsetjing!
Madeleine sa…
OJ! nesten like få punktum som i bibelen! Og det er jo verdens mest solgte bok.
Anonym sa…
kven er så Kristine.. tenkte eg og klikka på linken til twin, i håp om å finne noko lesbart. Der ser eg bilete, av sjølvaste kristine, reknar eg med. Ho ser snill ut, snill pike. Skulefoto. Til trass for alle fordommer las eg da teksten din. Eg måtte slett ikkje tvinge meg til å lese teksten ferdig, du skriv bra. Så det kan godt hende eg forviller meg hit igjen. Men du skriv jo ikkje for at eg skal lese. Du skriv heller ikkje for at du sjølv skal lese det. Heller ikkje for å få ut så mange tankar, for -for- personlig vil du jo ikkje vere..? Bra karakter i norsk har jenta på skulefotoet, tenker denne tvillingen.
Ragnhild sa…
For en sjeeeefstekst, brudd på alle regler og greier, heilt fantastisk rett og slett, sjøl om fantastisk e et ord som eg sko slutta å bruga så ofte, for d blir altfor fort utslitt, men dette va gudd, kristine, fascinerende...
funky_uncle sa…
La plutselig merke til at du, i motsetning til de fleste, kan stave "dessverre". Vil du gifte deg med meg?
Anonym sa…
Hehe villt bra Kristine! Eg hollt pusten mesten heile teksten!
Fru K sa…
Enda et vanskelig punkt: hvordan svare på kommentarer? Noen innspill?

Silje: du er en skikkelig god kommentator. dette kan du! :-p

Funcy uncle: Ofte er det ikke så viktig at kommentarene er utrolig dype. Personlig så kjenner jeg at selv bittesmå kommentarer er oppløftende. Noen burde forresten begynne å forske på bloggere.
Dessverre er et fint ord.

Asbjørn og ragnhild: Eg følte meg litt opprørske i gjerningsøyeblikket. Drit i regler! Jeg huske at jeg, etter en rekke kjedelige norsktimer, bestemte meg for at mitt mål skulle være å bryte reglene og lage noe som var mitt eget...

funkytwin: kjekt at du overvinner fordommer! burde kanskje gjøre noe med bildet, men jeg er jo egentlig veldig ordentlig og skoleflink av meg, så det er vel nokså beskrivende. Samtidig har jeg et hemmelig ønske om å bli en kunstnerisk særing. Jeg får jobbe med saken. For å være ærlig vet jeg ikke hvorfor jeg skriver, så derfor eksperimenterer jeg litt rundt det i teksten. Men jeg skriver sikkert både for meg selv og for andre. Hvem vet.
funky_uncle sa…
Du er allerede en kunsterisk særing. Det er derfor vi liker deg.

Ja, noen burde forske på blogging. Jeg har selv lekt med tanken på å sette opp et skjema over de forskjellige "nettverkene", dvs. de som linker til hverandre. Når jeg kjeder meg, klikker jeg på tilfeldige linker og ser hvor jeg havner. Tror det var slik jeg fant din blog.
Fru K sa…
Takk, den der gav indre varme!

Kjedsomhet kan være ganske postivt av og til.. lurer på hvor mange kategorier bloggere kan plasseres i, og hvor ulike motiv vi sitter inne med. Er det positivt at store berømtheter blir "folkelige" ved å blogge, og at aviser har egne blogger? Tar de over for de små og ukjente bloggerne? Akk, så mange spørsmål... Men spørsmål kan ha større verdi enn svar
funky_uncle sa…
Svaret er ofte: "spørsmålet er feil."

Tror det er viktig å ha en upretensiøs blog, så man ikke får kjeft for å skrive akkurat hva pokker man vil.
Matilde sa…
du skriver bra. eg likte denne posten. å skrive uten punktum er bra. noenganger, sånn som denne.
Anonym sa…
Hei Kristine.

Egentlig fant jeg deg helt tilfeldig. Jeg lette etter noen som skrev om det å være singel (noe jeg da er...) Slår jeg opp på ordet "Singel" kommer jeg bare til kontaktannonser. Å det er ikke DET jeg vil lese om. Jeg vil gjerne lese om hvordan andre single har det. Da havnet jeg her, eller dvs, jeg havnet i bloggen din der du skrev at du var singel; "fredag, juli 30, 2004" Hmm, tenkte jeg, det var da lenge siden. Hvordan har hun det i dag da tro? Og så havnet jeg altså her. RÅBRA blogpost!! Og det morsomme var at jeg kjenner noen av de som kommenterer. Jepp.

Håper du har det bra! Deler forresten samme tro som deg.

Siw
Fru K sa…
Takk Matilde, setter pris på å høre slikt fra en som er så flink å skrive som deg!

Artig at du fant bloggen min ved "singel" søk. Jeg er fortsatt like, veldig singel... Har i grunnen vært i den tilstanden siden barnehagen, så jeg begynner å vende meg til det.

Takk for kommentaren, verdensveven er mindre enn man tror...
Håper drømmen din går i oppfyllelse, den du skrev om i en kommentar til på funky_uncles blogg.