Elementa

Kjærleiken er eld,

skremmande for

dei som trivst best i

kulde og mørker,

og villig til å sluka

alt det som blir gjeve han,

idet han transformerer

tørre greiner til

glødande kraft.

Han tiner opp

frosne sjeler

og gjer dei så

varme at alt dei kan vera

er nakne!

Men heldigvis er

kjærleiken også

vatn,

svalande,

rennande,

reinsande,

og leikande, styrtande nedover

fjellsida,

stormande gjennom stryk,

med formande,

slipande kraft, som gjer

det spisse og beine

mjukt og rundt,

han er
proppfull av potensiell

for evig

fornybar energi

for den som

har eit transformatorhjarte!

Som lever fordi kjærleiken

også er

luft

lettare enn kyllingdun

og så klår

at ein reint kan gløyma

at han finst,

men blir han borte,

sløkkjer sjelene lyset

og ingen kan nokon sinne

gløyma han igjen.

Her er ein

fin balanse av

små bitar me har observert,

og mindre enn mikroskopiske delar

som me endå ikkje

har tenkt tanken på at finst.

Cellene

tek både brikkene og heilskapen

til seg utan å spørja om slikt,

for andedrag må til,

som kjærleik må til,

for at liv skal vera liv

som ein verkeleg kan leva,

når ein innser at

kjærleiken dessutan

er jord,

eit fast fundament

under føtene,

med god plass til

utfalding av røtene,

som flettar seg inn

i det usette, underlege,

underflatelivet.

Om ein vatnar og sår

i takt og pakt med

vêret og årstidene,

då gror det, og gror det,

grøne vekstar

som pustar ut luft,

drikk av jorda

og som ein dag blir brensel

for elden!

Kjærleiken er

desse fire og

det femte elementet