Kvit gardin

Gardinene blafrar i vindauget på andre sida av gata. Det må ha vore ope i minst fem timar, kan hende meir. På vidt gap. Det er mørkt der inne, iskaldt. Ho er nok ikkje heime. Ja, det må vera ei kvinne som bur der, for kven elles ville hatt ubrukte brudeslør i vindauga? Ho må ha opna vindauget for å sleppa inn våren, og så fekk ho ein telefon frå ein ho så gjerne ville møta, han ville drikka vin, ho skifta til kort kjole og raude lepper og sprang ned trappene på høge hælar. Kven hugsar på vindauga i ei slik stund?

Dei mørke skyene som låg i horisonten, er komne til byen. Dei bar med seg nedbør som var kvitare og tyngre enn regn, men som likevel ikkje kan kallast snø. Eit gjenferd av ein vinter herjar vilt med dei kvite gardinene.

Eg tenkjer på kor fint ho må ha det no, kvinna som opna vindauget for våren. Ho anar ikkje kor kald heimen er blitt, og at dei nyoppussa veggene kjenner seg meir nakne enn nokon gong. At gardinene blir farga grå av bylufta, og at dei tørkar stivna eksos av murveggane. Gardinene bles opp og strekk seg langsetter den gule veggen som er bada i lyset frå dei oransje lyktene på gatenivå. Gardinene deler seg som eit par buksebein på flukt.

Kva om ho sit der inne og stirer på meg? Kva om ho ikkje opna vindauget for å sleppa våren inn, men for å sleppa ut alle røystene? Kva om sløret i vindauget spotta ho og lo, slik at ho måtte la dei få kjenna korleis det er å leva i vinden? Ho hakkar tenner og hendene skjelv, skuldrene er høgt heva og kvar muskel i kroppen er spent. Og så er det berre meg i heile verda som har høve til å sjå inn i mørkret hennar. Eg som ikkje berre heilt enkelt kan gå ut på gangen og banka på døra hennar, men som må kasta meg ut frå fjerde etasje og fly over vegen mellom oss for å koma inn til ho.

Kan hende er det best eg blir her. Eg kunne koma til å seia: Bryt destruktive tankemønster, kvifor ber du dei eigentleg med deg? Veit du ikkje kor glad ein kan bli av trening, av endorfinrus, og at alt som skjer i hovuda våre også er kjemi? Og kan hende eg ville bli opprørt når ho fortalte meg om alle dei som står kring ho, men som ho nektar å sleppa inn. Kor fortvilte må dei ikkje vera! ville eg ropa. Nei, eg må bli her, ikkje gjera noko dumt, for dum vert eg i møte med maktesløysa som speglar seg i kvinna sine mørke auge.

Eller kan hende eg kunne gjort det slik, det ville jo ha vore det beste: Å sveva stille og usynleg over gata og halda kring ho til ho sluttar å falla frå kvarandre. To små menneske saman bak eit slør av uvisse.

Vinden veiftar med det kvite flagget. Vinden viser korleis han kan dansa. Han dansar med meg og med ho. Me dansar saman på kvar vår side av asfaltgrøfta med vinden mellom oss som felles kavaler. Eg såg deg i kveld, du som lev livet ditt på tjuefem meters avstand frå mitt. Eg forstod ingenting, men eg såg. Kjem du heim snart, slår du på lyset, lukkar du vindauget?


Kommentarer

Hedda LF sa…
Fru K sa…
Takk for sist, Hedda! Det var magisk å samarbeida med deg!