Å sjå på eit tre

I
Framføre meg står eit tre. Eg frys på beina og tenkjer at dersom eg høgg treet ned i morgon, vil det vera tørr og fin brensel innan neste vinter. Dessutan vil eg få betre utsikt til elva dersom treet er borte. Om eg ikkje tek feil, ligg saga med dei skarpe tennene i skjulet.


II
Framføre meg står eit tre. Eg løftar blikket og let det klatra oppover den tjukke stamma. Jau, greinene ser solide ut dei. Eg grip tak i den nedste greina, strekk meg etter den neste, får kvae på kleda, men i rusen som leiken fyller meg med, er slike praktiske problem ikkje anna enn bagatellar. Som katten klatrar eg, utan tanke for korleis eg skal koma meg ned, utan frykt for den potensielle energien som kroppen min kan bli utsett for om taket om greinene glipp. Eg kjenner meg trygg, for eg følgjer trepunktsregelen så godt som konsekvent: Alltid tre tak i treet. To armar og eitt bein, eller to bein og ein arm. Ei kråke flyktar frå tretoppen då ho kjenner skjelvinga i treet. Eg er på veg. Eg er ein potensiell trussel i all min barnlege entusiasme.

Sånn, oppe no. Eg er konge over landskapet, over elva, for definisjonen på ein konge er at han kan sjå kongeriket frå slottet sitt. Og som ein norsk, moderne konge, er eg handlingslamma, for om nokon no skulle koma til å stela veska mi som ligg på bakken og kasta ho i elva, ville eg ikkje få gjort noko før udåden var gjennomført.


III
Framføre meg står eit tre. Eg legg handa på den ruglete stamma og tenkjer at me har noko til felles, for huda vår skrukkar seg til når lekamen strekk seg ut i tida. Eg pressar øyra mot barken og høyrer korleis vinden får greinene til å slå mot kvarandre. Kjenner eg ein puls? Høyrer eg vatnet susa? Om eg ikkje høyrer det, så erkjenner eg det likevel, at livskrafta dirrar, at det mjuke lyset, det mineralhaldige vatnet og dei svevande gassane vert omforma til eit materiale som er hardt nok til å tåla tallause slag frå rasande barnenever som slår mot den låste døra til det hemmelege loftet.

Eg set meg inntil stamma, eg kjenner korleis ryggen min prøver å tilpassa seg ubehandla materiale, han liker det ikkje, men eg tvinger han, han skal læra å kjenna at livskrafta ikkje bryr seg om kva mennesket vil. Høgg me treet ned, vil frøa mine flukta frå åstaden i ein ekornmage og finna seg til rette i jorda så snart mennesket forsvinn frå åstaden.

Trea byggjer seg opp i sirklar, og strekk seg opp i rette linjer. Eitt år er ein ring, men eitt år er også ei lengd. Eg vil leva som eitt tre. Om ein del av meg døyr, vil eg la strekka meg i ei anna retning. Om ei grein knekk i vinden, vil eg la ei anna vekse ut. Om nokon skjer i meg, vil eg gråta og reinska såret med den søtaste kvae. Eg vil henta næring frå røtene som arbeider i mørkret, og eg vil pusta med blader frå den nedste stødige greina, til den tynnaste, vind-dansande kvisten på toppen. Eg vil kle meg naken om vinteren for å møta motgangen utan isolerande illusjonar. Eg vil eksplodera i farger om våren for å visa lyset og varmen kor høg pris eg set på at dei valde å koma attende. Når eg døyr, vil eg rotna på den fuktige botnen av ein urskog, og for kvart atom som forlet kroppen min, vil eg fryda meg over at eit anna levande vesen snart vil ta atomet mitt med seg inn i eit nytt liv.

Eg vil slost for å få det eg treng, eg vil strekka meg i mi fulle lengd mot lyset, sjølv om eg då let andre leva i skuggen. Og om det er naudsynt, vil eg la røtene mine kvela ei anna rot så eg kan få rom til å ta opp den næringa jordsmonnet har å by meg. Dette gjer eg ikkje for å vera rå, men fordi livskrafta mi driv meg til det. Når eg mett, vil eg slutta å slåst, då vil eg gjeva attende i rikt monn, eg vil pusta ut det reinaste oksygen, eg vil gjeva nektar til biene og frukt til dei tallause vegetarianarane i dyreriket.

Eg vaknar frå draumen treet har gjeve meg, og eg innser at eg er nøydd til å leva som menneske. Men når eg reiser meg, ber eg med meg all visdomen treet delte med meg, for eit tre er dømt til å kunna kunsten å leva i pakt med naturen, ein dom mennesket stadig prøver å frigjera seg frå, ei frigjering som er ein sløvande illusjon som ein dag vil bli riven ned, og då vil mennesket kollapsa under vekta av alt det som det skapte då det trudde at det levde aleine.

Kommentarer

PerMS sa…
Ikkje det at det har med saka å gjera (DJ og slikt):
Eg vaks opp under ein diger deilig dinosaur av eit bøketre. Oppi krona var eg heilt konge, ti meter ut på greinene (ja, ti meter ut på greinene!) var eg lukkeleg vettskremd og nede ved rota sette eg sykkelen min og pissa ein skvett.
Eg såg treet att når eg var i Stavanger 17 mai. Då vart det 17 mai nedetter ryggen. Du finn ikkje noko som er noko som er like sterkt og like grønt som det treet om våren.
Eg planta eit tre i hagen på Bryne. Det første den gode naboen min sa, med oppriktig bekymring i stemmen: Du må hugsa dæ ska ner igjen au.
Eg blir visst aldri jærbu.
Fru K sa…
Ti meter ut på greinene! Du er heldig, du! Eg hadde nokre fine tre i nabolaget då eg var lita, men dei fleste av dei har fått hogd av greinene sine, og er no berre stusselege stammar. Ei anna trist tresoge har sine røter i Universitetshagen på Karl Johansgate. Der hadde eit tre spist opp litt av gjerdet, og det var vakkert å sjå korleis naturen viste fingeren til menneskelege hindringar. No er treet borte, men den delen som beit over gjerdet, heng der framleis, det er som ein gapestokk for tre som trur dei kan vinna over menneska.

Det er vel mange problem knytt til greiner og tre, men eg har problem med å sjå problema.

Eg har heldigvis funne meg ein kjærast med mange fine tre på tomta si. Og eg har funne ut at det faktisk også går an å klatra i grantre.

Hels treet i hagen din!
PerMS sa…
Sist eg var i Oslo tok eg faktisk mobil-bilete av det triste gjerdeofferet du nemner. (Kunne eg berre lagt biletet inn i kommentaren..) Minner om eit avhogd hovud sett på stang.. Siger med bismak.
PerMS sa…
profilbiletet mitt ->