Stedet mitt
Dette er en forkortet utgave av en skriveøvelse fra skolen. Legger den ut for at dere kan se litt hva vi driver med. Oppgaven het "stedet mitt" og er helt vanlig timefyll. Vi har også skrevet om en appelsin på en duk på en stol. Ikke noen mesterverk, men øvelser som lærer oss å bruke sansene.
Sanden. Myk og tung av fuktighet. Opp den bratte sanddynen. Går mellom fredede strå med røtter seige nok til å klamre seg fast. For her blåser det ofte. Aller helst i fra nord.
Så er jeg på toppen. Friheten overmanner meg. Et sukk går gjennom kroppen. Grått skydekke. En horisont markerer overgangen mellom to elementer. Himmelen farger havet. De to er ett i skaperverket. Jeg beveger meg på landjordens grense.
Her begynner jeg å løpe. Tyngdkraften gjør det lett for meg å komme ned til null meter over havet. Sanden har ikke blitt oppvarmet i dag, så kalde nåler stikker under fotsålene mine.
Leker med bølgene. De skal ta meg. Jeg kan lett flykte fra dem, men lar meg fange en gang i blant for at de ikke skal gå lei leken. Salt fuktighet vasker bort sandkornene for et øyeblikk, for så å fungere som lim for kornene som hopper opp over leggene ved neste skritt.
Bølgene slår og slår og slår. De slår ut alle følelser jeg ikke selv klarer å tømme meg for. Det er ikke mulig å forlate stranden med sinne i kroppen. Alt er overlatt til havet. Fra å være innstengt i mørket, blir frustrasjonen en skapende kraft som river med seg byggeklosser og setter dem på stadig nye plasser. Aldri en lik kombinasjon. Stranden er alltid ny.
Jeg springer først mot nord. Vinden og jeg kjemper, jeg presser meg framover, den presser i mot. Den vil holde meg borte fra stedet den flykter fra, men jeg gir blaffen i advarslene. Og jeg vinner.
Bena beveger seg uten at jeg trenger å gi dem noen befaling. De er skapt til dette. Hælen borer seg ned i sanden. Tåballen får hjelp av leggene og presser foten opp igjen. Svev! Fall! Kulden forsvinner fra meg sammen med svetten. Jeg vet ikke hvordan underlaget vil være ved neste nedslag. Nyvasket sand er nokså hard, men det varer bare ett øyeblikk, så blir den slik at foten synker langt ned i den. Den tørre sanden er den det er tyngst å springe i. Ingen sammenbindinger, bare kaos.
Jeg snur når stranden stopper. Her ligger det massevis av små, glatte steiner. Massive. Men formet av vann. Jeg ser mot den andre enden av stranden. Dit skal jeg. Ingen sving å se rundt. Bare målet. Denne gangen dytter vinden meg i ryggen, men jeg kjenner knapt at den er der. I dette tilfellet er det vanskeligere å legge merke til vennen enn fienden.
Omgitt av blå toner. Ute i horisonten skimter jeg omrisset av et lasteskip. Der ute flyter det et lite samfunn. I båten blir alt stort. En måke dupper opp og ned på bølgene. Den er glad over å kunne være sin egen båt. Og sitt eget fly.
Føttene mine orienterer seg mellom sleip tang som havet har gulpet opp. Oppkastet gir en glimt av det som lever i dypet. Øynene mine søker seg inn i en flaske. Ikke post til meg denne gangen heller. Aldri post, bare en drøm om å få beskjed fra en skipbrudden. "Alt er vel her ute på øya. Ingen krig. Kokosnøtter. Palmer. Men du mangler."
Sanden. Myk og tung av fuktighet. Opp den bratte sanddynen. Går mellom fredede strå med røtter seige nok til å klamre seg fast. For her blåser det ofte. Aller helst i fra nord.
Så er jeg på toppen. Friheten overmanner meg. Et sukk går gjennom kroppen. Grått skydekke. En horisont markerer overgangen mellom to elementer. Himmelen farger havet. De to er ett i skaperverket. Jeg beveger meg på landjordens grense.
Her begynner jeg å løpe. Tyngdkraften gjør det lett for meg å komme ned til null meter over havet. Sanden har ikke blitt oppvarmet i dag, så kalde nåler stikker under fotsålene mine.
Leker med bølgene. De skal ta meg. Jeg kan lett flykte fra dem, men lar meg fange en gang i blant for at de ikke skal gå lei leken. Salt fuktighet vasker bort sandkornene for et øyeblikk, for så å fungere som lim for kornene som hopper opp over leggene ved neste skritt.
Bølgene slår og slår og slår. De slår ut alle følelser jeg ikke selv klarer å tømme meg for. Det er ikke mulig å forlate stranden med sinne i kroppen. Alt er overlatt til havet. Fra å være innstengt i mørket, blir frustrasjonen en skapende kraft som river med seg byggeklosser og setter dem på stadig nye plasser. Aldri en lik kombinasjon. Stranden er alltid ny.
Jeg springer først mot nord. Vinden og jeg kjemper, jeg presser meg framover, den presser i mot. Den vil holde meg borte fra stedet den flykter fra, men jeg gir blaffen i advarslene. Og jeg vinner.
Bena beveger seg uten at jeg trenger å gi dem noen befaling. De er skapt til dette. Hælen borer seg ned i sanden. Tåballen får hjelp av leggene og presser foten opp igjen. Svev! Fall! Kulden forsvinner fra meg sammen med svetten. Jeg vet ikke hvordan underlaget vil være ved neste nedslag. Nyvasket sand er nokså hard, men det varer bare ett øyeblikk, så blir den slik at foten synker langt ned i den. Den tørre sanden er den det er tyngst å springe i. Ingen sammenbindinger, bare kaos.
Jeg snur når stranden stopper. Her ligger det massevis av små, glatte steiner. Massive. Men formet av vann. Jeg ser mot den andre enden av stranden. Dit skal jeg. Ingen sving å se rundt. Bare målet. Denne gangen dytter vinden meg i ryggen, men jeg kjenner knapt at den er der. I dette tilfellet er det vanskeligere å legge merke til vennen enn fienden.
Omgitt av blå toner. Ute i horisonten skimter jeg omrisset av et lasteskip. Der ute flyter det et lite samfunn. I båten blir alt stort. En måke dupper opp og ned på bølgene. Den er glad over å kunne være sin egen båt. Og sitt eget fly.
Føttene mine orienterer seg mellom sleip tang som havet har gulpet opp. Oppkastet gir en glimt av det som lever i dypet. Øynene mine søker seg inn i en flaske. Ikke post til meg denne gangen heller. Aldri post, bare en drøm om å få beskjed fra en skipbrudden. "Alt er vel her ute på øya. Ingen krig. Kokosnøtter. Palmer. Men du mangler."
Kommentarer