Girlcott
Vi har hatt fredsseminar med Jørgen Johansen de to siste dagene. Han er det som kalles en fredsforsker, en av Johan Galtungs elever. Jeg vil beskrive ham som fargerik og kunnskapsrik. Et søk på nettet kan fortelle deg hvorfor.
Timesvis av seminarer koker ned til det at man må engasjere seg. Jeg har problemer med det ordet. Det gir meg skyldfølelse.
For jeg orker ikke. Tror jeg da.
Engasjerte mennesker, de er med i organisasjoner. Det krever tid, noe jeg har lite av. Og det krever at man er enig med organisasjonen. Når man skal gå for noe, må man velge bort noe annet. Jeg har problemer med å gå rett frem i jungelen av argumenter som legges fram for meg. Er norsk tilstedeværelse i Afghanistan greit, slik jeg fikk høre under foredraget til Folk og Forsvar, eller bør man legge ned hele det norske militære apparatet? Uten våpen, ingen allierte. Uten våpen, ingen FN – styrker. Men uten våpen, ingen krig. Skal vi sette oss ned og prate? Det hadde uten tvil ha vært det beste, men kan slike utopiske tanker settes ut i live i en voldelig verden? Kanskje det er akkurat det som må til. Noen må gå foran. Er du klar, lille Norge?
Norge er visst ikke et veldig snilt land. Når vi driver fredsmegling har vi en lei tendens til å rote ting til i følge dagens foredragsholder. Vi har flere ganger gjort den tabben at vi bare inviterer to parter til forhandlingsbordet, når konflikten i virkeligheten består av langt flere aktører. Johansen malte over glansbildet av Norge med svart tusj. Han provoserte oss bevisst, og følte ikke at han trengte å balansere bildet, for de fine ordene har blitt prentet inn i oss hele livet. Johansen er ikke stolt av å være norsk. Vi er visst en del av problemet, ikke løsningen. Hver enkelt kan bli en løsning, men om man ikke bestemmer seg for det, er man en del av problemet.
Fredelige revolusjoner er i vinden. I Serbia fikk en ungdomsbevegelse veltet sin diktator. De fikk med seg folket og greide å fjerne en som ikke kunne fjernes av bomber. Revolusjonen var blodløs, bare to døde under maktovertakelsen. Én fikk hjerteatakk, en annen ble påkjørt. Slike revolusjoner sprer seg, nå jobber man med lignende i Hviterussland. Håp! Altså ikke bare mørke.
Slik kunne jeg fortsatt, side opp og ned og bort og til siden, jeg sitter med 9 sider med notater. Men jeg skal spare dere. Tror jeg har mistet nok lesere som det er.
Og så sitter jeg her med engasjementet mitt og vet ikke hva jeg skal gjøre. Selv om det finnes utrolig mye å gjøre. Jeg er teit.
Girlcott. Det motsatte av boycott. Å anbefale et produkt framfor å la være å kjøpe det. Kjøp Max Havelar kaffe. Og te. Og juice. Og bananer.
Sånn, der gjorde jeg noe. Det var lite, men det var da noe.
Timesvis av seminarer koker ned til det at man må engasjere seg. Jeg har problemer med det ordet. Det gir meg skyldfølelse.
For jeg orker ikke. Tror jeg da.
Engasjerte mennesker, de er med i organisasjoner. Det krever tid, noe jeg har lite av. Og det krever at man er enig med organisasjonen. Når man skal gå for noe, må man velge bort noe annet. Jeg har problemer med å gå rett frem i jungelen av argumenter som legges fram for meg. Er norsk tilstedeværelse i Afghanistan greit, slik jeg fikk høre under foredraget til Folk og Forsvar, eller bør man legge ned hele det norske militære apparatet? Uten våpen, ingen allierte. Uten våpen, ingen FN – styrker. Men uten våpen, ingen krig. Skal vi sette oss ned og prate? Det hadde uten tvil ha vært det beste, men kan slike utopiske tanker settes ut i live i en voldelig verden? Kanskje det er akkurat det som må til. Noen må gå foran. Er du klar, lille Norge?
Norge er visst ikke et veldig snilt land. Når vi driver fredsmegling har vi en lei tendens til å rote ting til i følge dagens foredragsholder. Vi har flere ganger gjort den tabben at vi bare inviterer to parter til forhandlingsbordet, når konflikten i virkeligheten består av langt flere aktører. Johansen malte over glansbildet av Norge med svart tusj. Han provoserte oss bevisst, og følte ikke at han trengte å balansere bildet, for de fine ordene har blitt prentet inn i oss hele livet. Johansen er ikke stolt av å være norsk. Vi er visst en del av problemet, ikke løsningen. Hver enkelt kan bli en løsning, men om man ikke bestemmer seg for det, er man en del av problemet.
Fredelige revolusjoner er i vinden. I Serbia fikk en ungdomsbevegelse veltet sin diktator. De fikk med seg folket og greide å fjerne en som ikke kunne fjernes av bomber. Revolusjonen var blodløs, bare to døde under maktovertakelsen. Én fikk hjerteatakk, en annen ble påkjørt. Slike revolusjoner sprer seg, nå jobber man med lignende i Hviterussland. Håp! Altså ikke bare mørke.
Slik kunne jeg fortsatt, side opp og ned og bort og til siden, jeg sitter med 9 sider med notater. Men jeg skal spare dere. Tror jeg har mistet nok lesere som det er.
Og så sitter jeg her med engasjementet mitt og vet ikke hva jeg skal gjøre. Selv om det finnes utrolig mye å gjøre. Jeg er teit.
Girlcott. Det motsatte av boycott. Å anbefale et produkt framfor å la være å kjøpe det. Kjøp Max Havelar kaffe. Og te. Og juice. Og bananer.
Sånn, der gjorde jeg noe. Det var lite, men det var da noe.
Kommentarer