Uten tittel
Jeg nærmer toppen av berg og dal - banen. Framtiden kommer til å sluke meg rå. I dette nanosekundet av mitt liv, råder det total forvirring. Og i forvirringen, vet man ikke om man skal le frydefullt, eller gråte av skrekk.
Jeg kjenner ikke den meg jeg er om et år, og ikke vet jeg hvor jeg skal etterpå. Alt jeg håper på, er at lengselen jeg bærer på ikke kommer til å drukne i havet av nye mennesker, ambisjoner og utfordringer. Jeg vil ha den her, inni meg. Den gir meg en trygghet på at jeg ikke har mistet meg selv. Så lenge den er der, er jeg, og Gud er i meg. Uansett hvor mye kaos den skaper, og hvor mye ugress som vokser rundt den, så vet jeg at den i seg selv er god. Lengselen dekodes av tiden, bokstav for bokstav, for den er skrevet med uleselige tegn. Disse tegnene som ble skrevet i meg den dagen jeg ble formet i Guds tanker. Evige tegn. Kjærlighetens tegn, fra Gud til meg og menneskene jeg skal møte.
Kjærligheten. (legg merke til at dette avsnittet ikke åpner med det magiske ordet "jeg"). Guds kjærlighet til menneskene, og kjærligheten mellom mennesker, hører sammen. Ingen har sett Gud, men kjærligheten viser oss hans vesen. Jeg smaker på den. Blir beruset og vil ha mer. Se kjærligheten i den fremmede. Hører at menneskefrykten smadres i møte med virkeligheten. Fryder meg, og prøver å være akkurat så imøtekommende at jeg det ikke krysser grensen til det farlig naive.
Motta og øse ut.
Savne.
Vokse i forståelse ved å oppdage at kjærligheten er like håndgripelig som et smil og ufattelig som universets dybde.
Kjærligheten. Å elske en fiende. Hevnens logikk må vike.
Kjærligheten. Å se inn i mennesket og se at det er elsket. Mennesket kan forurense seg selv og skjule seg bak skyer, men bak skyene slutter den guddommelige solen aldri å skinne. Mysteriet.
Kjærligheten. I kunsten. Drømmen om å berøre et hjerte uten å kunne se det selv. Slippe kjærligheten løs, så den får herje som den vil, og bryte ned løgnens murer mellom mennesker.
Dette skulle egentlig bli et framtidskåseri. Jeg skulle lage en beskyttende suppe av ironi rundt meg selv. Men i stedet ble det et svevende og overambisiøst prosjekt om det som virkelig er livet. Jeg skulle ønske jeg kunne uttrykke meg klarere. Jeg leser disse linjene med en viss avsky.
Jeg kjenner ikke den meg jeg er om et år, og ikke vet jeg hvor jeg skal etterpå. Alt jeg håper på, er at lengselen jeg bærer på ikke kommer til å drukne i havet av nye mennesker, ambisjoner og utfordringer. Jeg vil ha den her, inni meg. Den gir meg en trygghet på at jeg ikke har mistet meg selv. Så lenge den er der, er jeg, og Gud er i meg. Uansett hvor mye kaos den skaper, og hvor mye ugress som vokser rundt den, så vet jeg at den i seg selv er god. Lengselen dekodes av tiden, bokstav for bokstav, for den er skrevet med uleselige tegn. Disse tegnene som ble skrevet i meg den dagen jeg ble formet i Guds tanker. Evige tegn. Kjærlighetens tegn, fra Gud til meg og menneskene jeg skal møte.
Kjærligheten. (legg merke til at dette avsnittet ikke åpner med det magiske ordet "jeg"). Guds kjærlighet til menneskene, og kjærligheten mellom mennesker, hører sammen. Ingen har sett Gud, men kjærligheten viser oss hans vesen. Jeg smaker på den. Blir beruset og vil ha mer. Se kjærligheten i den fremmede. Hører at menneskefrykten smadres i møte med virkeligheten. Fryder meg, og prøver å være akkurat så imøtekommende at jeg det ikke krysser grensen til det farlig naive.
Motta og øse ut.
Savne.
Vokse i forståelse ved å oppdage at kjærligheten er like håndgripelig som et smil og ufattelig som universets dybde.
Kjærligheten. Å elske en fiende. Hevnens logikk må vike.
Kjærligheten. Å se inn i mennesket og se at det er elsket. Mennesket kan forurense seg selv og skjule seg bak skyer, men bak skyene slutter den guddommelige solen aldri å skinne. Mysteriet.
Kjærligheten. I kunsten. Drømmen om å berøre et hjerte uten å kunne se det selv. Slippe kjærligheten løs, så den får herje som den vil, og bryte ned løgnens murer mellom mennesker.
Dette skulle egentlig bli et framtidskåseri. Jeg skulle lage en beskyttende suppe av ironi rundt meg selv. Men i stedet ble det et svevende og overambisiøst prosjekt om det som virkelig er livet. Jeg skulle ønske jeg kunne uttrykke meg klarere. Jeg leser disse linjene med en viss avsky.
Kommentarer