God natt
Jeg er et nattens barn. Som en katts øyne trenger gjennom mørket, ser mine øyne det som skulle være skjult.
Grønne menn går ensomme over gaten. Den røde mann forlater aldri sin post, selv om ingen kommer til å ta ham på fersken. Et eksempel på mønsterborgeren. Han burde gis en medalje for sin samvittighetsfulle innsats.
Byen lider av søvnløshet. Kanskje ville en lege ha gitt meg samme diagnose. Men det skal noteres at vi, det inkluderer også meg, ikke vet om jeg sover eller, som byen, har åpne øyne.
Byen ønsker å vise meg kjernen sin, jeg blir dradd bort, som av magnetisk kraft. Innover. Nedover. Jeg hører toner fra et orkester ingen kjenner. Der hvor mennesker samles, skulle livet vibrere i beste velgående. Hvorfor synger da byen sørgesanger over sitt frosne hjerte?
Jeg vandrer og lar lyden av skrittene mine oppta tankerommet mitt. Føttene flyter framover. For et øyeblikk siden var jeg ved den blomstrende lyktestolpe. Da trodde jeg at livet mitt hørte til i en dusj av lys. Så naiv. Nå står føttene mine her, like ved den frastøtende og forlokkende gate. Jeg følger villig etter meg selv. Der hvor mørket er tettest, er lyset lettest å få øye på.
Mannens øyne er fulle av dagene som var. Klærne bærer byens avfall, han har fått mer enn sin porsjon. De urbane sjelene fornekter sine egne byrder, og dette er mannen de overlater dem til.
Jeg lar min medvåker fange blikket mitt. Han holder det fast i kjærlige arbeidshender. Boken min analyseres i dypet av en levende sjel. Det leses også mellom linjene. En impuls ønsker å stoppe ham, men blikket mitt flytter seg ikke på impulsens kommando. I det fjerne høres sangen fra to katter. Sopraner av ypperste klasse som synger det de selv gir betegnelsen en sukkersøt duett.
Han er ferdig å lese nå. ”Når mørket slippes ut i dagen, opphører det å eksistere.” sier han lydløst. En sky svever bort og åpenbarer en gul måne over slitte tak.
”Dagene med sol, framkaller skygger.” Armene mine slipper taket i meg. ”Der hvor skygger finnes, må det også være lys.”
”Vender man pupillene mot lyset, kan man leve med skyggene ved sin side.” Han lar blikket mitt gå, og jeg blir så overveldet av vekten, at jeg mister det i bakken. Når blikket mitt igjen søker mot hans, ser jeg ham ligge i en trapp. Fra den gamles bryst hviskes det at søvnen hans er noen timer gammel.
Takk for visdommen, du gatens profet. Bare synd at hjertet mitt ikke har ører.
Jeg følger en sopran som lekende nærmer seg nattens utvalgte bytte. Slik sopraner alltid gjør. Den knuser ben og fortærer sin hylende nattmat. Mennesket rynker på nesen og liker dårlig at kosedyret ikke har fjernet sine primitive drifter, slik mennesket har fjernet dem i seg selv. Motbydelig. Den kjøttspisende kjempe lar seg blende av sine edle følelser.
Vi stanser på kanten av et tak med imitert natur. Jeg lar føttene lede meg ut i svevet. Det er først om et halvt øyeblikk jeg vil få svaret på om jeg våker eller sover. Skjønt, hvordan skal jeg kunne vite om det er lyset eller mørket som indikerer at jeg var våken?
Red anm: Mine tanker er ikke nødvendigvis min livsholdning
Grønne menn går ensomme over gaten. Den røde mann forlater aldri sin post, selv om ingen kommer til å ta ham på fersken. Et eksempel på mønsterborgeren. Han burde gis en medalje for sin samvittighetsfulle innsats.
Byen lider av søvnløshet. Kanskje ville en lege ha gitt meg samme diagnose. Men det skal noteres at vi, det inkluderer også meg, ikke vet om jeg sover eller, som byen, har åpne øyne.
Byen ønsker å vise meg kjernen sin, jeg blir dradd bort, som av magnetisk kraft. Innover. Nedover. Jeg hører toner fra et orkester ingen kjenner. Der hvor mennesker samles, skulle livet vibrere i beste velgående. Hvorfor synger da byen sørgesanger over sitt frosne hjerte?
Jeg vandrer og lar lyden av skrittene mine oppta tankerommet mitt. Føttene flyter framover. For et øyeblikk siden var jeg ved den blomstrende lyktestolpe. Da trodde jeg at livet mitt hørte til i en dusj av lys. Så naiv. Nå står føttene mine her, like ved den frastøtende og forlokkende gate. Jeg følger villig etter meg selv. Der hvor mørket er tettest, er lyset lettest å få øye på.
Mannens øyne er fulle av dagene som var. Klærne bærer byens avfall, han har fått mer enn sin porsjon. De urbane sjelene fornekter sine egne byrder, og dette er mannen de overlater dem til.
Jeg lar min medvåker fange blikket mitt. Han holder det fast i kjærlige arbeidshender. Boken min analyseres i dypet av en levende sjel. Det leses også mellom linjene. En impuls ønsker å stoppe ham, men blikket mitt flytter seg ikke på impulsens kommando. I det fjerne høres sangen fra to katter. Sopraner av ypperste klasse som synger det de selv gir betegnelsen en sukkersøt duett.
Han er ferdig å lese nå. ”Når mørket slippes ut i dagen, opphører det å eksistere.” sier han lydløst. En sky svever bort og åpenbarer en gul måne over slitte tak.
”Dagene med sol, framkaller skygger.” Armene mine slipper taket i meg. ”Der hvor skygger finnes, må det også være lys.”
”Vender man pupillene mot lyset, kan man leve med skyggene ved sin side.” Han lar blikket mitt gå, og jeg blir så overveldet av vekten, at jeg mister det i bakken. Når blikket mitt igjen søker mot hans, ser jeg ham ligge i en trapp. Fra den gamles bryst hviskes det at søvnen hans er noen timer gammel.
Takk for visdommen, du gatens profet. Bare synd at hjertet mitt ikke har ører.
Jeg følger en sopran som lekende nærmer seg nattens utvalgte bytte. Slik sopraner alltid gjør. Den knuser ben og fortærer sin hylende nattmat. Mennesket rynker på nesen og liker dårlig at kosedyret ikke har fjernet sine primitive drifter, slik mennesket har fjernet dem i seg selv. Motbydelig. Den kjøttspisende kjempe lar seg blende av sine edle følelser.
Vi stanser på kanten av et tak med imitert natur. Jeg lar føttene lede meg ut i svevet. Det er først om et halvt øyeblikk jeg vil få svaret på om jeg våker eller sover. Skjønt, hvordan skal jeg kunne vite om det er lyset eller mørket som indikerer at jeg var våken?
Red anm: Mine tanker er ikke nødvendigvis min livsholdning
Kommentarer
Jeg er i en ekspermenteringsfase, og da må jeg tørre å gjøre litt forskjellig for å finne ut hva som fungerer.
Jeg kan greit skrive helt åpenbare tekster, men jeg ønsker også å overlate en del til leseren. Derfor vil jeg av og til legge opp til at en del av bearbeidelsen av teksten må skje hos den som leser. Det krever tid, og kanskje er det ikke ideelt for et internettformat hvor ting helst skal gå fort. Tolkningene vil bli individuelle, fordi ulike symbol betyr forskjellige for hver enkelt. Det er vanskelig å finne balansen mellom å si for lite og å la ting være for åpenbare... som sagt; jeg eksperimeterer.
Når jeg skriver, opplever jeg at det ikke er alt som faller inn i meg som kan uttrykkes på enkle måter. Skildringer av stemninger må ofte være litt svevende, fordi følelser og slikt ikke er så håndfaste som man skulle ønske.
Litteratur kan også ha noe estetisk over seg, alt trenger ikke nødvendigvis være logisk, og det logiske kan gjøres estetisk.
"God natt" dreier seg blant annet om hvor mye mørke det finnes for dem som velger å fokusere på det, og om at det er mulig å velge å fokusere på lysere sider. Jeg kunne uttrykket det annerledes, enklere, men det gjorde jeg altså ikke;-)
inger
veldig bra og morsomt skrevet! :)
takk rune. Må ellers beklage laber aktivitet, men jeg har fått skrivesperr igjen. Jeg misliker det intenst! kan noen be Gud inspirer meg?