Utdrag fra "Øyvind den Onde"

For at det følgende utdraget skal kunne forstås, trengs det litt bakgrunnsinfo. Øyvind er et øyeblikk som lider av søvnløshet. Søvnløsheten har tvunget ham til å utvikle en negativ identitet, da den gjeldende normen blant øyeblikkene er at ”den som sover er snill”. Øyvind kjenner ikke ondskap, og lar derfor onde skikkelser disponere arbeidsøktene hans…

Magnus Maske
”Plutselig fikk jeg et akutt, kulturelt anfall. I stedet for å oppsøke lege, lot jeg meg selv plassere kroppen min i et mykt teatersete. Kveldens stjerne var ingen ringere Magnus Maske. Han entret scenen til drønnende applaus produsert av de to hendene mine, og da det berusende stykket sluttet, oppsøkte jeg den blinkende stjernen. Jeg fikk en følelse av at han også oppsøkte meg. ”Ah, der er du jo Øyvind! Jeg har ventet på deg. Den kommende sjefen har fortalt så mye om dine tjenester! Vi simpelthen bare må inngå en avtale! Nei men gid, jeg har fremdeles sminken på, kan du ha meg unnskyldt…”

Stjerner danset over netthinnen min. Jeg har aldri vært noen danseløve, men jeg tror jeg våger meg på å si at stjernene danset tango. Men hva var det han hadde sagt om den kommende sjefen? Jeg så på meg selv som en oppdatert fyr, men hadde ikke hørt noe om maktskifte. Var dette en lyssky affære? Et øyeblikk ble jeg skeptisk, men så kom jeg på at jeg var et ondt øyeblikk som elsket det som ikke trivdes i lyset. Lyset er ekkelt. Æsj. Eller det vil si, alle lys unntatt ett. Rampelyset. Egoismens lyskaster. Det måtte være underbevisstheten som hadde ledet meg til teateret i kveld. Det var tross alt i rampelyset jeg hørte hjemme.

Magnus kom seilende mot meg. Det var uvant å se ham uten all teatersminken. Nå hadde han bare den ene, stive masken på seg. Så det var altså slik han egentlig så ut. Jeg følte meg beæret. ”Jeg bare lurte..” Stemmen min var usikker, for jeg hadde glemt hva det var jeg egentlig lurte på. Stjernenes forførende dans hadde gjort meg svimmel. ”Selvfølelig, mon ami, du ville spørre om jeg ønsket å være din neste samarbeidspartner, og jeg kan med glede proklamere, at mitt svar er et ja som gir gjenklang i dypet av mitt hule hjerte. Det var aldeles nydelig å ha denne konversasjonen med deg, men jeg må dessverre møte pressen. Ja, du vet hvordan det er..” Selvfølgelig visste jeg hvordan det var. Eller jeg kom i alle fall å vite det om en liten stund.

Magnus ble borte før jeg fikk kysset støvet foran føttene hans. Jeg fikk nøye meg med å koste opp noen støvkorn og ta dem med på laboratoriet. Kanskje det var noen der som kunne skille ut hvilke av kornene som hadde sittet fast på Magnus sitt yndige hode. Nei, det er sant, Magnus flasser ikke. Han er med i den der reklamen for anti –flass sjampo. Jeg gav meg selv en skjennepreken. Man glemmer ikke slike viktige trivialiteter.

Magnus møtte en dame. Han kunne replikkene sine godt. Jeg lurte på hvem som hadde gitt ham manus, det var i alle fall ikke meg. Noen av ordene talte han åpent ut, andre lot han snike seg inn i kvinnens hode uten at hun visste hvor de kom fra. De to satt på en restaurant. Stearinlys var tent og delikat taffelmusikk fylte lokalet.

”Du er nydelig i kveld, kjære” hvisket han. Damen smilte. Men innerst inne etset ordene seg innover i sjelen hennes. Nydelig. Det sa de alle. Hvem var nydelig? Hun? Eller var det sminken, kjolen med dyp utringning og hennes forførende kommentarer som var nydelige og som fremkalte mannens begjær? Hun hadde øvd lenge. Og nå fortalte de henne at hun var flink. Nå ville de ha henne. Etter alle disse årene. Tårene samlet hun i en flaske. De var lite flatterende, og hun gjemte dem bak den barrikaderte døren til det innerste rommet. ”Hva er det min papillon? Du ser bedrøvet ut.” Stemmen hans rant ut mellom tennene hans som fløte. Hun slikket dem opp. ”Å, nei ingenting, jeg bare tenkte på hva som hadde hendt om jeg hadde hatt på den andre kjolen. Hun ved naboboret har nemlig akkurat lik. Ville ikke det vært pinlig?” Hun smilte, og håpet på å smelte bort isen. Han betraktet med selvtilfredshet at skilpadden trakk seg langt inn i skallet. Skallet var riktig pent, ja rent forførende. Kvinnen måtte bli der inne. Det var slik han ville ha dem. Like overfladiske som ham. Hvem vil vel ha et menneske? Et sårbart og elskende vesen? Nei, huff. Det vemmelige krypet trakk seg skjelvende inn i henne. Hun lo og sjarmerte slik hun hadde lært på tv. Hun var lykkelig, å ja, virkelig lykkelig!

Jeg gav Magnus stående applaus. Han kunne virkelig kunsten å manipulere publikum inn i en falsk virkelighet! Jeg ville takke ham for opptredenen og gjøre et nytt forsøk på å kysse føttene hans, men han forsvant i en nypolert limousin…”

Jeg kommer ikke til å legge ut hele greia, det er alt for langt og jeg er ikke fornøyd enda. Men dersom noen har lyst til å lese det, sender jeg det gjerne på mail. Jeg hadde satt stor pris på om kunne gi meg konstruktiv kritikk og tilbakemelding. Jeg har hatt skrivesperre frustrerende lenge!