Kjære ateist, agnostiker eller hva du nå kaller deg…

Av og til får jeg en følelse av at livet mitt renner ut av hendene mine som sand. Timeglasset kan ikke stanses, sandkornene flyr av gårde i en fryktelig fart. Har du noen gang kjent det?

Da kommer Trøsteren. Han hvisker med en mild stemme, og smelter bort all frykt. ”Fred etterlater jeg dere, ikke den fred som verden gir.” (Joh 14,27). Og noe i dypet av meg trøster meg med ord på et fremmed tungemål.

De flyktige øyeblikkene blir en velsignelse i det jeg innser at de er en del av evigheten.

Du som ikke tar i mot den freden Jesus gir, jeg har så mange spørsmål! Hvor går du med spørsmålene dine, med livstrangen din, med den dype lengselen etter kjærlighet? Du vet vel at det ikke er fred du får ved å kvele spørsmålene dine? Det nytter ikke å skru på tv-en og la middels underholdning oversvømme hodet ditt. Spørsmålene forsvinner ikke. De holder pusten, og dukker opp i det øyeblikket du blir alene. I ensomhetens stillhet tvinger disharmonien seg fram.

Kan verden gi fred? Fred kan ikke kjøpes, ikke vinnes. Fred i menneskets indre kan ikke fikses ved ytre inngrep. Spørsmålene må besvares der de ligger, i dypet ditt.

Kanskje finner du verdens fred i din egen realisering. Men hva skjer den dagen du ikke når målet ditt? Og hva skjer den dagen de du elsker blir tatt bort? Hva skjer den dagen du blir lammet og lenket til en seng? Har livet ikke lenger da noen mening? Svarene dine henger i en syltynn tråd, kjære ateist, agnostiker, eller hva du nå kaller deg. Spørsmålene hjertet ditt stiller deg, fortjener et svar. Det skylder du deg selv.

Kommentarer

tunfisk sa…
Dæ æ jo bare te å ikkje bry sæg så møje.. møje me ikkje vett svare på her i livet, men me he dæ jo jillt fordæom.. syns du fokusere litt vel møje på hålene i osten, og tomrommet rondt osten i plassen for osten sjøl. Kor denne livsosten kom i frå æ egentle ligegyldig. Dæ viktigaste vil uansitt vær at me leve godt i lag, å æ snille mæ kværandre. Fred får en ved å gjær andre glad. Kæ som skjer når dæ æ slutt på osten æ egentle ikkje så viktig dæ heller. Enten dæ skjer nullniks, elle du får en nye livsost som smake himmlesk, så vil æg påstå at dæ viktigaste ligavel vil vær å prøva å leva best muligt samen mæ di andre me leve mæ.
Ville du egentle hatt så mange andre holdninga viss dæ på ett eller aent uforståelig vis blei bevist at dæ ikkje fantes nogen Gud?
Hanne sa…
Syns du skrive vanvittig bra.. å eg trur at me menneske vil veda noge merr, uansett om me leve et godt liv, e snille mot alle ront deg å alle e snille med deg... å me he det jillt å alt... kor mange i verden he plutsele hatt det så topp som de nogen gong he drømt om.. oppnådd et mål de aldri hadde trudd de sko nådd, men følt seg tommare enn nogen gong?!
Jo... du he så rett det e KUN JESUS som kan gje deg ei full meining...
Anonym sa…
Det høres ut som om du har noe imot folk som ikke er kristne, eller at dere som kristne har det mye bedre enn oss,"hva enn vi kalles oss". Du får tenke på hva du vil, drit i hva vi andre syns! Jeg tror vi,ikke-kristne, har forstått noe de kristne ikke forstår,men vet du hva? Jeg har den meningen for meg selv-inntil nå!
=)
Fru K sa…
Anonym.. Jeg "driter" ikke i hva dere andre syns. Håpet liksom at alle spørmålstegnene skulle ha den funksjonen at det ikke virket slik... Jeg ønsker virkelig å vite hva "dere" (uten å lage til noen båser..) tenker. Uten Jesus ville livet mitt ha vært utrolig tomt, så jeg lurer bare på hva som fyller det rommet? Eller finnes ikke det rommet i det hele tatt? Ingen lengsel, ingen spørsmål?

Og "tunfisk"... Bra ostemetafor, den satt meg ut en liten stund. Mitt store ønske for livet er å leve livet i kjærlighet til menneskene rundt meg. Og ja, det gjør meg glad å gjøre andre glad. Og nei, holdningene mine ville sikkert ikke forandret seg om det ble bevist at Gud ikke finnes.

Men samtidig så kjenner jeg meg selv så godt at jeg vet at jeg ikke alltid klarer å elske min neste før meg selv, selv om dette er mitt grunnleggende ønske. Fordi jeg i meg selv er utilstrekkelig i forhold til mitt mål i livet, det som gir meg fred, så ønsker jeg å søke kilden som kjærligheten renner ut i fra. Jeg vil ikke være en liten kulp som gulper opp litt vann i ny og ne. Jeg vil koble meg til kilden som vannet renner ut i fra.

Jeg er skapt med en vilje til det gode, men kan ikke selv gjøre det gode jeg vil. En disharmoni i skaperverket, eller en lengsel som det finnes et tilgjenelig svar på?

Takk for kommentarer Hanne :-) Spennende det som skjer i Danmark, følger med på bloggen din Kristoffer.
obs sa…
Det er nok ikke det at folk ikke vil ha svar på spørsmål...men at de kanskje ikke vil ha svaret fra den eneste som kan gi det...
Du skrive vanvittigt bra!
Anonym sa…
du trenger ikke bekymre deg for oss "hva vi enn kaller oss"! vi har det bra, ellers takk.
;)
Anonym sa…
"...eller hva du nå kaller deg..."
Aner jeg et aldri så lite snev av forakt og hovmodighet, kanskje også litt intoleranse?
Ellers undrer jeg på hvordan Dalai Lama ville
svart på spørsmålene dine.
Anonym sa…
Kjære Kristine. Jeg synes det er flott at du har en trygghet og kjærlighet i livet ditt av å ha møtt Jesus. Jeg beundrer deg for å være så ærlig om din tro og hvordan Jesus gir deg meningen med livet. Personlig så føler jeg ingen tro for at det finnes en gud slik Gud er beskrevet i Bibelen. Jeg utelukker ikke at det finnes høyere makter- det finnes mere mellom himmel og jord enn en vet om. Jeg har ikke på noe tid i mitt liv følt noe tap selv om jeg ikke er en kristen - min tro har vært utelukkende vendt mot det jeg ser og det jeg vet om. Dvs si at jeg tror på naturen; moder jord og det livet hun gir oss. Jeg tror på menneskers godhet selv om det ofte fører til skuffelse. Jeg tror også det at verden ville vært mye bedre hvis mennesker hadde akseptert at det ikke er rettferdig å se ned på folk for det de tror eller ikke tror på. Selv om det kanskje kan være vanskelig for deg å forstå så er ikke livet mitt noe mindre fullt enn ditt. Det består av viktige ting -feks det å bry seg om medmennesker og jobbe for at verdens skal bli et bedre sted å leve; at mennesker skal slippe å leve i sult, fattigdom og fordømmelse pga religion, legning eller farge på huden. Jeg har oppriktig prøvd å finne ut av dette med å være en kristen men det er bare ikke riktig for meg. Jeg er en agnostiker og Livet mitt er flott likevel:)
Anonym sa…
Hvem svarer spørsmålene mine? ikke alle spørsmål skal besvares! Det handler om å tro, men forskjellen på oss er vel kanskje hva vi tror på. Jeg tror på mine svar. Det jeg kan tenke meg fram til, eller det andre har tenkt før meg som jeg kan tro på. Er det ikke strengt tatt det du også gjør? Du leser neppe biblen cover-to-cover og sluker alt ukritisk? Det ville være ignorant og lite modent. Jeg benekter ikke at det kan finnes en Gud, men for øyeblikket er det spørsmålet uviktig. Jeg mener det er flott at folk tror, hvis det gjør dem til bedre mennesker og gjør dem lykkeligere, men jeg, personlig, kan ikke og har ikke behov for å tro.
Hvor finner jeg fred? jeg finner fred i livet og i naturen. Er ikke naturens undere fantastisk nok i seg selv? Trenger vi virkelig mer for at livet skal ha mening?

tilslutt må jeg få bli litt provosert: "Du vet vel at det ikke er fred du får ved å kvele spørsmålene dine?" du antar altså at det er det vi gjør? Like mange kristene som ikke kristene brenner inne med spørsmål og glemmer å tenke. Kjære, det skal ikke være enkelt og selv triste stunder er noe verdt for meg.
Og til Lene som er helbredet vil jeg bare si; Grattis! Kristoffer: jeg syns ikke at kristene trenger å holde tankene sine for seg selv, ingen andre tenkere gjør jo det. Men det som kanskje provoserer en del er at mange gir utrykk for å ha forstått det og at de har den endelige sannhet. Prøv å argumentere litt mer saklig kanskje. Evt dempe ovenfra-og-ned holdningen? dømmer ingen. det er klart man vil at andre skal få den gleden man selv! Men man må åpne for at ikke alle har samme vei.

Håper jeg klarte å forklare noen svar:-)
Anonym sa…
Er Gud villig til å forhindre ondskap, men ikke i stand til det?
Da er han ikke allmektig!
Er han i stand til det, men ikke villig?
Da er han ondskapsfull!
Er han både i stand til det og villig?
Hvor kommer så det onde fra?
Er han verken i stand til det eller villig?
Hvorfor kalle ham Gud?

-EPIKUR (342? - 270 f.v.t.) Gresk filosof
Anonym sa…
Ja, her var det mye spennende å lese.
Bare en liten kommentar til Gud kontra ondskapen.
Husk at vi ble "skapt" med fri vilje. Mennesket er ansvarlig for den såkalte ondskapen. Og hentyde at noen andre burde forhindre eller rydde det av veien, er ansvarsfraskrivelse.
Kanskje gud ikke er EN, men ER.
Anonym sa…
Heisann alle dere ivrige bloggskrivere. Jeg er en som begynner å kalle meg en agnostiker, som jeg tror er rett å beskrive som en som ikke tror på en gud, men ikke utelukker at en gud kan eksistere.
Jeg er enig med tidligere innlegg, når jeg har disse spørsmålene tenker jeg, får hjelp av venner og hører andres tanker. I sammen kan vi løse problemer.
Vi holder ikke spørsmålene inne i oss mer enn kristne, selv om noen alltid vil gjøre det, uansett religion og livssyn. Det jeg føler mange troende gjør, er å erstatte usikkerheten med en uekte person som "svarer" på spørsmål de ikke klarer å besvare selv. De bruker denne guden som et hjelpeapparat, et støttemiddel, fori de ikke klarer å takle verden på egen hånd. Derfor føler jeg at å løse problemer med tanker, diskusjon og dialog er mye bedre enn å la en du ikke engang har noe bevis for at eksisterer løse dem for oss. Så på en måte ser jeg på det som en slags svakhet, og det er nok grunnen til at jeg aldri vil kunne tro på noen utenom denne verden. Men dette er kun min mening, og jeg sier ikke den er den eneste rette. Jeg har full respekt for troende.