Sult

En dag fant jeg noen briller på veien. Jeg tok dem opp, og satte dem på nesen. Da jeg åpnet øynene og så gjennom de tynne glassene, ble jeg lettere sjokkert. Jeg så på menneskene. De spiste og drakk, de smilt og lo, men øynene deres var plutselig forandret. Øynene, sjelens speil, så likedan ut som de sultne øynene man ser på bilder av Afrikas lidende barn.

Jeg spurte en av dem, vi gikk i samme menighet, hva det var for en sult som lyste ut av øynene på ham. Han så uforstående på meg, og sa at han slettes ikke var sulten. I det han sa dette, tok han et bit av et saftig kyllinglår. Hva er det for en sult han fornekter? spurte jeg halvhøyt i mitt eget undrende hode.

Da så jeg noe annet, øynene mine ble dradd mot det slik kompassets pil tvinges mot nord. Under et tykt lag av støv, lå en bok. Boken lyste mot meg, og på den stod det skrevet med store bokstaver: ”For mennesket lever ikke av brød alene”.

Begeistret tok jeg boken i hendene, bare berøringen fylte meg av et rungende ”ja!”. Jeg løp til min venn, og sa entusiastisk: ”Her er svaret, her er hva øynene din skriker etter!”.

” Jeg har hørt at det er mye fiber i papir ja, men jeg foretrekker denne kyllingen.” sa han ironisk. ”Jeg har nok av kjedelige bøker som jeg må lese, om ikke du kommer her å sier at jeg må svelge dette sandpapiret av et steingammelt litterært verk. Tiden er dyrebar, artigere ting må prioriteres.”

Jeg forstod ikke. Den visnende gløden i øynene hans fortalte meg at tungen hans talte ren løgn. Ordene virket som gift for ham som uttalte dem. Men det så ikke ut som om gutten visste det selv.

Jeg kastet brillene fra meg. Foran meg stod et tilsynelatende levende menneske.