Pausen

Har du noen gang kommet for tidlig til en avtale, eller kanskje opplevd at den du skal møte kommer for seint? Du står der, lettere frustrert, og tenker på alt det andre du kunne ha gjort, irritasjon over denne sløsingen med livets substans. Du famler i lommen etter mobilen, som for en gangs skyld ikke er der. Du stirrer ut i luften, fanget i en situasjon du ikke kan rømme fra. Tiden renner, tikk – takk, uten at du kan gjøre noe. Låst, fanget, en stemme skriker inni deg. Har du hørt hva den sier? I en slik situasjon befinner jeg meg. La oss kalle situasjonen for…

pausen…

Pust. Se på fisken, se hvor lat den er! Den løper ikke, den produserer ikke, det eneste den faktisk gjør er å holde seg stille. Den kunne lett ha fulgt strømmen, den kunne kommet seg et sted, møtt nye fisker, funnet mat, ja, det meste kunne den har gjort om den bare ville holde seg i bevegelse. I stedet for bruker den kreftene på å holde seg i ro, den som kunne ha vært produktiv! Ja, slik som jeg! Eller, nei, det var sant, jeg befinner deg jo akkurat nå innelåst i et meningsløst vakuum. Jeg er som fisken, riktignok ufrivillig.

Løft blikket fra fisken. Gjør som fisken. Vær. Være? Være hva da? Jeg er det jeg er i forhold til andre. Jeg er en datter for mine foreldre, en venn for mine venner, en elev for min lærer. Men hvem er jeg i forhold til meg selv?

Hvor er TVen, avisen, radioen! Kan noen ta meg med inn i sin fiktive virkelighet, der jeg slipper å møte meg selv som meg selv?

Jeg kjenner en frykt for denne ukjente identiteten. Den som ligger på lur og styrer alle de andre rollene mine. Selvet… Gi meg noe annet å tenke på, hva som helst, jeg ber deg!

”Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet” Jesus, Joh. 14,27

Fred mellom mennesker. Kan Jesus gi en annen fred enn verden? Fravær av konflikt, er ikke det fredens natur uansett hvem som gir den?

Fred i mennesket.

Når jeg blir tvunget til å møte meg selv i et øyeblikk der jeg ikke fyller noen rolle, har jeg to valg. Flykte til nærmeste ytre stimulans, eller bli værende. Verden gir meg nok av nødutganger fra mitt uoppdagede indre. Verdens fred er flukt.

Jesus ønsker å møte meg i dette truende indre. Jeg får en rolle. Et elsket barn i møte med en allmektig Far. Finnes det noen bedre rolle, en annen rolle som gir meg virkelig fred? Ingen forventinger og krav, bare kjærlighet. I møte med dette, trenger jeg ikke tenke på flukt. Selvet kjenner ikke seg selv før det kjenner sin dypeste rolle.

Uten å være seg selv bevisst, kan man ikke utvikle seg. Man kan utvikle sine enkelte roller, men det indre som styrer over rollene, forblir ukjent.

Å komme for tidlig, eller å møte en som kommer for seint, er en velsignelse. Hvorfor løper du fra den?

Fikk inspirasjon til denne teksten fra boken "Leve langsomheten" av Owe Wikstrøm. Boken anbefales på det varmeste!

Kommentarer

funky_uncle sa…
Det er fint hvordan livet med Jesus beskrives både som en vandring og en hvile. Jeg har lov til alt, men gjør nesten ingenting.

Det er mange måter å være menneske på. Du kan være en sau i Guds flokk, et barn i hans familie eller simpelthen en grein på treet. Henge rundt.

Alt i alle.
Anonym sa…
Preach it, Kristine..! Du har jammen grepet det. Utrolig kule tekster! Elsker å lese dem.. Utfordrer, og opplyser om livets til tider kvasse måte å opptre mot oss mennesker på.. Genialt. Hvilken nådegave!

(Ja, nå var jeg ferdig..:))
David sa…
Vil anbefale boka "Øyeblikkets tyranni" av Thomas Hylland Eriksen også! Den snakker blant annet om å skille mellom hurtig og langsom tid. Veldig fin bok.