Min kamp
Denne kampen kan ikke vinnes, den kan bare dra meg dypere inn i kampen. Jeg kan vinne respekt, men må kjempe for å opprettholde den. Jeg kan vinne kjærlighet, men må kjempe for å ikke miste den.
Kampen kan bare bli til fred den dagen jeg slutter å kjempe. Den dagen jeg ikke lenger holder meg selv for det høyeste målet. Den dagen jeg overgir meg til en annen. Fullt og helt.
Jesus har vunnet den kampen jeg kjemper. Han har vunnet den evige kjærlighet. En kjærlighet som ikke lenger kan tapes. Han sier at jeg kan overgi meg til Ham, gi Ham mine behov og lengsler. Slik at Han eier dem. For bare Han har vunnet deres oppfyllelse.
Men jeg kjemper, kjemper, kjemper. Hvem er jeg uten min kamp?
Kampen gjør meg utmattet. Plutselig finner jeg ingen vei videre, alt jeg ser er en vegg. Et ansikt smiler mot meg fra veggen. ”Kjære barn, jeg har knust denne veggen. Jeg har vært her. La meg knuse den for deg”.
Men jeg nekter å gi slipp på min kamp. Hvorfor skulle Han knuse den for meg? Hvorfor skulle Han ønske å fylle mine behov? Hodet mitt kan ikke forstå konseptet med kompromissløs kjærlighet, og jeg vender meg bort, og forsetter å kjempe i mitt eget mørke. Jeg kjenner dette mørket, og tror at jeg forstår det. Det er min kamp.
Hvem har best fattet sannheten? Den som frykter den realitet den innebærer og lar være å ta i mot den, eller den som tar i mot den og fortsetter å kjempe for seg selv?
Kampen kan bare bli til fred den dagen jeg slutter å kjempe. Den dagen jeg ikke lenger holder meg selv for det høyeste målet. Den dagen jeg overgir meg til en annen. Fullt og helt.
Jesus har vunnet den kampen jeg kjemper. Han har vunnet den evige kjærlighet. En kjærlighet som ikke lenger kan tapes. Han sier at jeg kan overgi meg til Ham, gi Ham mine behov og lengsler. Slik at Han eier dem. For bare Han har vunnet deres oppfyllelse.
Men jeg kjemper, kjemper, kjemper. Hvem er jeg uten min kamp?
Kampen gjør meg utmattet. Plutselig finner jeg ingen vei videre, alt jeg ser er en vegg. Et ansikt smiler mot meg fra veggen. ”Kjære barn, jeg har knust denne veggen. Jeg har vært her. La meg knuse den for deg”.
Men jeg nekter å gi slipp på min kamp. Hvorfor skulle Han knuse den for meg? Hvorfor skulle Han ønske å fylle mine behov? Hodet mitt kan ikke forstå konseptet med kompromissløs kjærlighet, og jeg vender meg bort, og forsetter å kjempe i mitt eget mørke. Jeg kjenner dette mørket, og tror at jeg forstår det. Det er min kamp.
Hvem har best fattet sannheten? Den som frykter den realitet den innebærer og lar være å ta i mot den, eller den som tar i mot den og fortsetter å kjempe for seg selv?
Kommentarer