Futuramaskrik
Bryne, 19 des. 2026
Det er med vemodig medfølelse jeg snur meg og ser til bake på våren som en gang var. Jeg var så ung, så idealistisk, jeg hadde en tro som både spiste opp og produserte mine bekymringer. Menigheten jeg gikk i sa at de ønsket å være med på det ville Gud skape, en ny velsignelse. Og selvfølgelig ville jeg være med.
Jeg husker armene jeg strakte opp mot Himmelen i inderlig tilbedelse. Det var en følelse ulik alle andre, jeg kunne ikke annet enn å smile stort i møte med den store kjærligheten. Smilebåndene var slettes ikke vant med en slik treningsøkt. I menighetens ansikter stod den samme lengselen skrevet i mimikkens tydelige bokstaver. Tilhørigheten var ikke der på grunn av kleskoder eller interesser, det var noe dypere. Jeg lengtet etter å dykke ned i dette dypet med hele meg.
Av en eller annen grunn lot jeg Bibelen være startskuddet for hver eneste nye dag. Bønnen var noe mystisk og høytsvevende, samtidig som den var nær og personlig. Ungdommens TV-serier, magasiner og shopping holdt jeg meg unna. Livet som lå foran meg fylte meg med en herlig forventning. I smerter så jeg oppover.
Og ja, det husker jeg også. At nettopp dette var mitt mareritt. Å ikke lenger søke Ham. Å være oppslukt av karrieren. Å gå en vei på verdens premisser, vandre på ”den brede vei, den som fører til fortapelsen”. Heldigvis snublet jeg i en av de mange steinene på den smale og dårlig asfalterte veien etter hvert.
Men jeg ser det jo nå. Det hele var et svermeri uten sidestykke. Jeg takker meg selv for at jeg kom meg ut. For hvem kan eie sannheten, og hvem kan fornekte sansenes tale? Hvorfor fornekte øyeblikkets nytelse, med en evig lykke som drivkraft? Begynner ikke den evige lykke i øyeblikket? Mine øyne var mørke. Nå har jeg sett lyset.
Og jeg gir en stor applaus til
… meg selv, min egen lykkes smed.
Det er med vemodig medfølelse jeg snur meg og ser til bake på våren som en gang var. Jeg var så ung, så idealistisk, jeg hadde en tro som både spiste opp og produserte mine bekymringer. Menigheten jeg gikk i sa at de ønsket å være med på det ville Gud skape, en ny velsignelse. Og selvfølgelig ville jeg være med.
Jeg husker armene jeg strakte opp mot Himmelen i inderlig tilbedelse. Det var en følelse ulik alle andre, jeg kunne ikke annet enn å smile stort i møte med den store kjærligheten. Smilebåndene var slettes ikke vant med en slik treningsøkt. I menighetens ansikter stod den samme lengselen skrevet i mimikkens tydelige bokstaver. Tilhørigheten var ikke der på grunn av kleskoder eller interesser, det var noe dypere. Jeg lengtet etter å dykke ned i dette dypet med hele meg.
Av en eller annen grunn lot jeg Bibelen være startskuddet for hver eneste nye dag. Bønnen var noe mystisk og høytsvevende, samtidig som den var nær og personlig. Ungdommens TV-serier, magasiner og shopping holdt jeg meg unna. Livet som lå foran meg fylte meg med en herlig forventning. I smerter så jeg oppover.
Og ja, det husker jeg også. At nettopp dette var mitt mareritt. Å ikke lenger søke Ham. Å være oppslukt av karrieren. Å gå en vei på verdens premisser, vandre på ”den brede vei, den som fører til fortapelsen”. Heldigvis snublet jeg i en av de mange steinene på den smale og dårlig asfalterte veien etter hvert.
Men jeg ser det jo nå. Det hele var et svermeri uten sidestykke. Jeg takker meg selv for at jeg kom meg ut. For hvem kan eie sannheten, og hvem kan fornekte sansenes tale? Hvorfor fornekte øyeblikkets nytelse, med en evig lykke som drivkraft? Begynner ikke den evige lykke i øyeblikket? Mine øyne var mørke. Nå har jeg sett lyset.
Og jeg gir en stor applaus til
… meg selv, min egen lykkes smed.
Kommentarer