En bloggers plikt

Noe må det blogges om… Selv om hodet er tomt. Det er en bloggers ”hellige” plikt… Årets første ungdomsmøte ble avholdt i går. Forstår det ikke, men jeg blir sånn generelt negativ i det jeg entrer møtesalen. Forstår ikke hvorfor, og føler meg som ei skikkelig pingle. Tviler på at det går an å gjøre særlig mindre til forsvar mot dem enn jeg gjør…

Lovsangen var som vanlig skikkelig bra musikalsk. Men det var skikkelig tungt å synge med!

”Dette orker du ikke!” sier en trøtt stemme i hodet mitt. ”Ikke i dag, vent til en annen gang. En dag med bedre humør..”

Men det er jo nettopp da en skal lovsynge! Det skal ikke alltid være lett å opphøye Jesus. Dersom kroppen min (kjødet) nekter, skal ikke da Ånden i meg overvinne kjødet og lovprise sin Herre? Jo!

Det var ikke ”gudd” å lovsynge. Men å ofre noe smaker sjelden godt. Gud er like mye Konge over alt, selv om jeg føler meg mindre enn normalt. Ja, dess mindre jeg er, dess større er jo Gud i livet mitt!

Har hørt en del snakk om å gjøre livet om til en lovsang for Gud. Og DET vil uten tvil koste… Ikke alltid ”gudd” det heller.

”Takk Gud, for at du tar i mot en kylling som meg.
Jeg er skamfull over livet mitt…
Men like fullt elsker du meg…
Ja, stemmer det Gud, jeg fatter ikke hva din kjærlighet betyr.
Takk for at du elsker skapningen som ikke fortjener det.”

Kommentarer

Nils sa…
Your love is amazing, steady and unchanging
Your love is a mountain, firm beneath my feet
Your love is a mystery, how You gently lift me
When I am surrounded, Your love carries me

Hallelujah, Hallelujah
Hallelujah, Your love makes me sing
Hallelujah, Hallelujah
Hallelujah, Your love makes me sing

Your love is surprising, I can feel it rising
All the joy that's growing deep inside of me
Every time I see You, all Your goodness shines through
And I can feel this God song, rising up in me