På grensen til å bli for personlig
Klem. For en fantastisk ting! Elsker å få klemmer, men det skjer utrolig sjelden. Kunne godt ha gitt dem i massevis, men det finnes et par grunner til at jeg ikke gjør det. For det første kan jeg risikere at personen går over i sjokktilstand. Er liksom litt stress og ørlite grann pinlig å måtte plassere offeret med bena høyt og snakke beroligende for at blodsirkulasjonen skal kunne komme tilbake. For jeg er nemlig ikke typen….
I mine yngre år, sånn ca. på ungdomsskole stadiet, begynte jeg å bygge opp et ”hardt” image. Klemming var sentimentale, klissete greier, akkurat som jentefilmer og grining. Skikkelig idiotiske tanker, men noe må man ofre på den strabasiøse ferden mot å finne sin identitet. Disse årene har gjort klemming unaturlig for meg. Det blir så rart liksom! For selvfølgelig måtte jeg klemme også når jeg ikke likte klemming, så da ble det hele en greie der hjertet stod på sidelinja. Men er det noe jeg skulle ønske jeg kunne, så var det å klemme. En skikkelig god klem!………
Her er den andre grunnen til at jeg ikke kaster meg om halsen på folk. For hva om personen ikke i det hele tatt vil ha en klem av meg? Hva om personen himler med øynene når ansiktet ser bak skulderen min? Så grusomt! Hva om den personen jeg er så glad i at jeg ønsker å gi den en klem rett og slett ikke takler meg? Her ser vi tydelige spor av en selvtillit som ikke akkurat alltid har ligget på topp, og som heller ikke er oppe i skyhøyde enda.
Ok, siden jeg først har begynt å bli personlig.. I går var det utrolig deilig å kunne synge sangen jeg ikke vet navnet på, men som går slik:
When hope is lost I`ll call You Saviour.
When pain surrounds, I`ll call You healer.
When silence falls, You`ll be the song within my heart.
I will praise You, I will praise You
When the tears fall, still I will sing to You
I will praise, Jesus, praise You.
Through the suffering, still I will sing
Det var så utrolig godt å kunne lovprise og samtidig slippe å si at jeg er så utrolig glad! Det er lov å ikke ha det helt greit! Har litt vanskelig for å tillate meg selv å være lei, for når jeg er lei, går det fort ut over hvordan jeg oppfører meg. Klarer ikke så lett å ta på meg maske for å virke glad. Derfor føler jeg meg egoistisk. Andre har det vel heller ikke alltid like bra, men det er bare jeg som ikke klarer å skjule det. Sikkert mange som har det langt tøffere enn meg, men jeg er så pingle at jeg lar meg påvirke av det. Det irriterer meg. Men jeg kan snakke til Gud uten å føle meg teit, for Han vet at jeg er liten og sårbar. Så godt. Takk Gud, takk for at du hører…
I mine yngre år, sånn ca. på ungdomsskole stadiet, begynte jeg å bygge opp et ”hardt” image. Klemming var sentimentale, klissete greier, akkurat som jentefilmer og grining. Skikkelig idiotiske tanker, men noe må man ofre på den strabasiøse ferden mot å finne sin identitet. Disse årene har gjort klemming unaturlig for meg. Det blir så rart liksom! For selvfølgelig måtte jeg klemme også når jeg ikke likte klemming, så da ble det hele en greie der hjertet stod på sidelinja. Men er det noe jeg skulle ønske jeg kunne, så var det å klemme. En skikkelig god klem!………
Her er den andre grunnen til at jeg ikke kaster meg om halsen på folk. For hva om personen ikke i det hele tatt vil ha en klem av meg? Hva om personen himler med øynene når ansiktet ser bak skulderen min? Så grusomt! Hva om den personen jeg er så glad i at jeg ønsker å gi den en klem rett og slett ikke takler meg? Her ser vi tydelige spor av en selvtillit som ikke akkurat alltid har ligget på topp, og som heller ikke er oppe i skyhøyde enda.
Ok, siden jeg først har begynt å bli personlig.. I går var det utrolig deilig å kunne synge sangen jeg ikke vet navnet på, men som går slik:
When hope is lost I`ll call You Saviour.
When pain surrounds, I`ll call You healer.
When silence falls, You`ll be the song within my heart.
I will praise You, I will praise You
When the tears fall, still I will sing to You
I will praise, Jesus, praise You.
Through the suffering, still I will sing
Det var så utrolig godt å kunne lovprise og samtidig slippe å si at jeg er så utrolig glad! Det er lov å ikke ha det helt greit! Har litt vanskelig for å tillate meg selv å være lei, for når jeg er lei, går det fort ut over hvordan jeg oppfører meg. Klarer ikke så lett å ta på meg maske for å virke glad. Derfor føler jeg meg egoistisk. Andre har det vel heller ikke alltid like bra, men det er bare jeg som ikke klarer å skjule det. Sikkert mange som har det langt tøffere enn meg, men jeg er så pingle at jeg lar meg påvirke av det. Det irriterer meg. Men jeg kan snakke til Gud uten å føle meg teit, for Han vet at jeg er liten og sårbar. Så godt. Takk Gud, takk for at du hører…
Kommentarer
Hanne: Klar for en klem :)
Dette æ faktisk noge eg burde skreve om på min egen blogg for d æ noge eg sko likt å få svar på av en del av mine venninne. Eg æ ganske sikker på at det æ noge som interessere dei ao litt..
Kjenner meg mykje igjen i kva du skriv. I tillegg har eg enda ein grunn til å halde meg borte fra klemming og nærkontakt og sånn. Dersom eg byrjer å bli "kosejente" med nokre, vil folk sjå at hun der kan eg godt gje ein klem til. og det er faktisk ikkje alle eg vil ha ein klem av!!!Tragisk, men sant.
Lurer på ein ting: Er det andre enn meg som synes det er ukonfortabelt når andre jenter "koser"/gir klemmer til meg?? Gutteklemmer takler eg sånn litt dårlig, men jenteklemmer!"!! eg får heilt angst!
Så viss eg byrjer å ta imot/gje klemma til folk eg vil ha av så byrjer jo folk som eg ikkje vil ha av og å kose med meg!!! korleis avviser ein sånt uten at den andre personen skal bli skikkelig såra/sur???
Tar gjerne imot tips. sjølv om eg ikkje enda er heilt klar for nærkontakt og sånn. Det blir for intimt!
Eg liker skrivinga di Kristine! :)