Slukket religionsfriheten gløden?
Vårt Land trykker boka ”Kinas datter” som føljetong i sommer. Jeg har som mål å få med meg hele greia. Den handler om kristne i Kina. Ikke bare lett å praktisere troen sin blant kommunister akkurat! Dagens avsnitt var alt annet en lystig, kommunistene fant menigheten, slo dem, brant Bibelen deres (de hadde den på deling) og tok med seg pastoren. Pastoren oppfordret dem til å tilgi før han forsvant.
Det blir liksom litt mer seriøst å være kristen i samfunn som ikke tillater det. Valget blir mer bevisst, du må virkelig være villig til å ofre livet. Når valget kan få slike konsekvenser, fører det selvfølgelig til at livet blir mer preget av dette valget. De kristne lever for det de tror på.
Her i landet finnes det mange som sier at de er kristne. Døpt og konfirmert, er det ikke dette det handler om? At Jesus gav oss en befaling om å nå alle med budskapet om frelse, utrustet oss til å stå i mot mørkets krefter og at Han ønsker at vi skal elske hverandre med en ekte kjærlighet slik som Han elsket oss, ser ut til å ha gått de fleste hus forbi. Hadde en trosbekjennelse kunnet koste oss livet, da ville nok mange ha tenkt seg om en gang til, men slik situasjonen er nå, så er det vel ikke et minus å si at en tror, en vet jo aldri hva som skjer når en dør. Det blir som en slags sammenklemt redningsvest som puttes i baklomma, sånn bare i tilfellet.
Dette kristne landet trenger å våkne. Folk må få se at det dreier seg om livet, ikke en times møte på fredagene. Vi har mulighetene til å stå fram, slippe løs kraften. Noen dør for Jesus, andre putter ham i baklomma. Litt egoistisk av oss?
Har religionsfriheten kvalt hele religionen? Alle kan få lov til å tro det de vil, det er ikke så relevant uansett. Bare vi er snille mot hverandre og ikke tråkker noen på tærne. Du har din sannhet, jeg har min. Hører vi ikke at den sier at den eneste sannhet er at sannheten ikke finnes? Toleransen er egentlig ikke så tolerant allikevel.
”Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.” Luk 10,2
Gud kan. Gidder vi be?
Det blir liksom litt mer seriøst å være kristen i samfunn som ikke tillater det. Valget blir mer bevisst, du må virkelig være villig til å ofre livet. Når valget kan få slike konsekvenser, fører det selvfølgelig til at livet blir mer preget av dette valget. De kristne lever for det de tror på.
Her i landet finnes det mange som sier at de er kristne. Døpt og konfirmert, er det ikke dette det handler om? At Jesus gav oss en befaling om å nå alle med budskapet om frelse, utrustet oss til å stå i mot mørkets krefter og at Han ønsker at vi skal elske hverandre med en ekte kjærlighet slik som Han elsket oss, ser ut til å ha gått de fleste hus forbi. Hadde en trosbekjennelse kunnet koste oss livet, da ville nok mange ha tenkt seg om en gang til, men slik situasjonen er nå, så er det vel ikke et minus å si at en tror, en vet jo aldri hva som skjer når en dør. Det blir som en slags sammenklemt redningsvest som puttes i baklomma, sånn bare i tilfellet.
Dette kristne landet trenger å våkne. Folk må få se at det dreier seg om livet, ikke en times møte på fredagene. Vi har mulighetene til å stå fram, slippe løs kraften. Noen dør for Jesus, andre putter ham i baklomma. Litt egoistisk av oss?
Har religionsfriheten kvalt hele religionen? Alle kan få lov til å tro det de vil, det er ikke så relevant uansett. Bare vi er snille mot hverandre og ikke tråkker noen på tærne. Du har din sannhet, jeg har min. Hører vi ikke at den sier at den eneste sannhet er at sannheten ikke finnes? Toleransen er egentlig ikke så tolerant allikevel.
”Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.” Luk 10,2
Gud kan. Gidder vi be?
Kommentarer