Må det være et dilemma?

I går var jeg på det forkledde årsmøtet, kalt Møte på en Mandag. Planene for neste år ble lagt fram, og jeg måtte bite i det bitre gresset og innse at mine bekymringer ikke har vært ubegrunnede.

Det virker helt utrolig bra det de legger opp til. Mer vekt på Huskirkene. Levende felleskap der den enkelte blir sett.

Problemet er at begge huskirkene som er for min aldersgruppe møtes på onsdager. Maksimalt uflaks. Hadde de kunnet starte åtte hadde jeg klart det med et nødskrik. Men halv åtte; håpløst. Må det være et dilemma? Være god kristen, ofre karaten for Gud. Neeei! Jeg vil ikke! Har startet bønnekampanje. Tror Gud ønsker å ha meg i et felleskap, har ikke følelsen av at jeg må slutte å trene.

Tradisjonelt har kristne sammenkomster vært en helgeting. Hvorfor? Fordi alle kan i helgene. Omorganiseringen Saron legger opp til vil finne sted i ukedagene. Folk må velge; fritidsaktivitet, jobb og lekser, eller felleskap?

Kommentarer

Pål Berge sa…
Det som er litt skummelt med at vi kanskje må velge mellom kristent felleskap og fritidsaktiviteter er at de fleste har et bra felleskap sammen med menneskene de er sammen med i fritidsklubbene. Skal de slutte å være med de vennene, for å heller være med folk man ofte treffer uten om delta også?

Det finnes jo flere som deg, som ikke går i huskjerke på grunn av kollisjon med en annen aktivitet. Må de slutte å gjøre det de liker for å fortsatt kunne føle seg som en del av felleskapet på saron?