Smerte
I går var det langfredag. Tror det er den sterkeste langfredag jeg har opplevd. Først så jeg "The Passion of the Christ". Før filmen ba jeg Gud om å møte meg. Jeg tror det var nødvendig, dersom jeg ikke hadde gjort det ville jeg trolig ha blitt hengende fast i deltaljer som egentlig betyr fint lite i forhold til budskapet.
Kristine gråter ikke på film. Men denne gangen gråt hun. Gjennom filmen surret Jes. 53, 5 i hodet mitt:
Men han ble såret for våre overtredelser
og knust for våre misgjerninger.
Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred,
ved hans sår har vi fått legedom.
Vil jeg noen gang kunne fatte det? Jeg følte meg skamfull over hvor lite jeg egentlig gir tilbake. Følelsene mine under filmen klarer jeg ikke beskrive.
Etter filmen var det bønne og lovsangskveld. Gud gav meg et bilde. Hjertet banket. Men jeg feilet. Jeg sa ikke det jeg tenkte. Ville egentlig ikke ødelegge stemningen der inne. "Alle" virket lykkelige der de takket Gud i sang. Jeg kunne bare ikke. Bildet var for sterkt for meg.
Jesus tok den straffen som jeg skulle fått. Det var jeg som skulle ha hengt der på et kors, hatet av alle, pisket og slått. Djevelens rike hadde blitt mitt hjem. Men som sagt, Jesus tok straffen. For meg. For alle.
Men ikke alle vet det. De som ikke tror dette, vil møte straffen. Menneskene rundt meg, vennene mine, naboen, butikkdama, TV- mannen, de kommer alle til å havne der. Og i det jeg møter øynene til de som er dømte til døden, vil jeg bli svar skyldig. Hvorfor fortalte jeg ikke? ”Jo, du ser, det virket ikke som om du var av den åpne typen” eller kanskje ”Jeg ville liksom ikke presse det på deg, du må få lov å ha din tro, så lenge du tror det." Det er snakk om mennesker som har bind om øynene. Bind som er knyttet av djevelen, og som bare kan løsnes av Gud.
Jeg så en venninne henge pisket og forslått på et kors. Det gjorde vondt. Men det var nødvendig.
Det blir et skår i gleden dersom jeg tørr tenke denne tanken. Det er utrolig mye mer komfortabelt å bare tenke på at jeg er frelst, smile og være glad. Men jeg er nødt til å ta konsekvensen av det jeg tror. Det jeg faktisk tror er den eneste sannhet, har grufulle følger for dem rundt meg. Gud vet det, og han ønsker sterkt å være med meg.
Kristine gråter ikke på film. Men denne gangen gråt hun. Gjennom filmen surret Jes. 53, 5 i hodet mitt:
Men han ble såret for våre overtredelser
og knust for våre misgjerninger.
Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred,
ved hans sår har vi fått legedom.
Vil jeg noen gang kunne fatte det? Jeg følte meg skamfull over hvor lite jeg egentlig gir tilbake. Følelsene mine under filmen klarer jeg ikke beskrive.
Etter filmen var det bønne og lovsangskveld. Gud gav meg et bilde. Hjertet banket. Men jeg feilet. Jeg sa ikke det jeg tenkte. Ville egentlig ikke ødelegge stemningen der inne. "Alle" virket lykkelige der de takket Gud i sang. Jeg kunne bare ikke. Bildet var for sterkt for meg.
Jesus tok den straffen som jeg skulle fått. Det var jeg som skulle ha hengt der på et kors, hatet av alle, pisket og slått. Djevelens rike hadde blitt mitt hjem. Men som sagt, Jesus tok straffen. For meg. For alle.
Men ikke alle vet det. De som ikke tror dette, vil møte straffen. Menneskene rundt meg, vennene mine, naboen, butikkdama, TV- mannen, de kommer alle til å havne der. Og i det jeg møter øynene til de som er dømte til døden, vil jeg bli svar skyldig. Hvorfor fortalte jeg ikke? ”Jo, du ser, det virket ikke som om du var av den åpne typen” eller kanskje ”Jeg ville liksom ikke presse det på deg, du må få lov å ha din tro, så lenge du tror det." Det er snakk om mennesker som har bind om øynene. Bind som er knyttet av djevelen, og som bare kan løsnes av Gud.
Jeg så en venninne henge pisket og forslått på et kors. Det gjorde vondt. Men det var nødvendig.
Det blir et skår i gleden dersom jeg tørr tenke denne tanken. Det er utrolig mye mer komfortabelt å bare tenke på at jeg er frelst, smile og være glad. Men jeg er nødt til å ta konsekvensen av det jeg tror. Det jeg faktisk tror er den eneste sannhet, har grufulle følger for dem rundt meg. Gud vet det, og han ønsker sterkt å være med meg.
Kommentarer