Game over?
Selv er jeg ikke redd for å dø. Jeg vet at jeg kommer til et bedre sted, og det er da ikke noe å grue seg til? Men likevel frykter jeg døden.
Det er ikke så fælt lenge siden jeg var i begravelsen til bestemor. Jeg tror ikke hun hadde det særlig bra mot slutten. Der jeg satt i begravelsen visste jeg hvor hun var, og jeg følte en ro inne i meg. Jeg kunne nesten se henne for meg der oppe i Himmelen, syngende og dansende foran Herren.
Men denne freden er ikke en selvfølge. En kan ikke vite når døden inntreffer. En mann ble drept i trekket i Hemsedal et par dager før 100 ungdommer fra Bryne entret bakkene. Det gikk bra, men hvem sier at det ikke kunne ha skjedd med en av oss? Dersom jeg ser rundt meg ser jeg mange som er fortapt. Det får meg til å ville gråte, og jeg føler meg maktesløs. Derfor skyves denne tanken ofte under bordet. Jeg orker rett og slett ikke.
Dersom min sorg over å se dem som ikke har sagt ja til Jesus er så stor, hvor stor må da ikke Guds sorg være? Sorgen får meg til å ville handle i kjærlighet, hvor mye mer vil da ikke Gud handle ved synet av dem? Gud vil og jeg vil, skulle ikke det være et bra team? Jeg tror, men har kraften i bønn virkelig fått gjennomsyre dagene mine? Jeg kan ikke forandre et hjerte, men det kan Gud.
Livet er ikke et spill, det er så uendelig mye mer. Det er vår eneste sjanse til å ta i mot det virkelige Livet. Dette livet varer ikke evig, det kan forsvinne hvert øyeblikk. Det eneste jeg er sikker på er at jeg lever nå, men morgendagen kjenner jeg ikke. Hva gjør jeg med det? Jeg ønsker ikke å måtte se et liv forsvinne uten at det har funnet det virkelige Livet.
Det er ikke så fælt lenge siden jeg var i begravelsen til bestemor. Jeg tror ikke hun hadde det særlig bra mot slutten. Der jeg satt i begravelsen visste jeg hvor hun var, og jeg følte en ro inne i meg. Jeg kunne nesten se henne for meg der oppe i Himmelen, syngende og dansende foran Herren.
Men denne freden er ikke en selvfølge. En kan ikke vite når døden inntreffer. En mann ble drept i trekket i Hemsedal et par dager før 100 ungdommer fra Bryne entret bakkene. Det gikk bra, men hvem sier at det ikke kunne ha skjedd med en av oss? Dersom jeg ser rundt meg ser jeg mange som er fortapt. Det får meg til å ville gråte, og jeg føler meg maktesløs. Derfor skyves denne tanken ofte under bordet. Jeg orker rett og slett ikke.
Dersom min sorg over å se dem som ikke har sagt ja til Jesus er så stor, hvor stor må da ikke Guds sorg være? Sorgen får meg til å ville handle i kjærlighet, hvor mye mer vil da ikke Gud handle ved synet av dem? Gud vil og jeg vil, skulle ikke det være et bra team? Jeg tror, men har kraften i bønn virkelig fått gjennomsyre dagene mine? Jeg kan ikke forandre et hjerte, men det kan Gud.
Livet er ikke et spill, det er så uendelig mye mer. Det er vår eneste sjanse til å ta i mot det virkelige Livet. Dette livet varer ikke evig, det kan forsvinne hvert øyeblikk. Det eneste jeg er sikker på er at jeg lever nå, men morgendagen kjenner jeg ikke. Hva gjør jeg med det? Jeg ønsker ikke å måtte se et liv forsvinne uten at det har funnet det virkelige Livet.
Kommentarer