Ettermøtetanker
Burde egentlig sove, men jeg har vært på ledersamling og det gir meg alltid så mange tanker!
Jeg sa til og med noe høyt til en forsamling som var på over 5 personer! Det er da jeg pleier å få hjertebank og ”du hørtes litt nervøs ut” – kommentarer i etterkant. Hadde det ikke vært for den enorme nervøsiteten, så hadde jeg digget å holdt en andakt eller noe! Men jeg snakker som regel bare tull, det vil si dersom ikke Gud beveger munnen min og stemmebåndene mine for meg.
Vi snakket om å nå ikke kristne. Det viktigste temaet det går an å ta opp. Det ble snakke om hva vi kunne gjøre, og resultatet ble en liste med ting vi kunne organisere. Organisering er vel og bra, det er noe som gir et spark bak og får gang på noe. Men jeg lengter virkelig etter å se noe mer i Guds menighet! Brennende hjerter!
Jeg har fått hjertet mitt forandret. Det er enda i forandring, og det er spennende. Men det er en eneste grunn til at det skjer. Jeg har spurt Gud om å forandre meg. Ta bort det som ikke hører hjemme, uansett hva det vil koste meg. For jeg vet at det Gud vil at jeg skal være er det som er det beste. Det eneste suverene.
Har vi tenkt å forandre i egen kraft eller i Guds kraft? Har vi blitt trette av å be? Bønn er farlig!
Gud lengter etter å forandre meg. Dersom jeg sier til Ham at jeg ønsker det, kan jeg egentlig ikke se noen grunn til at det ikke skulle skje, utenom de hindringene jeg selv måtte legge for Ham. Men det forutsetter banking på døren, en dør jeg tror Gud ønsker å åpne.
De som ikke er frelst er ikke farlige. De er i skikkelig FARE. To ord som høres ganske like ut, men som utgjør en stor forskjell. Det er ”lett” å få seg kristne venner. Hva gjør det da så vanskelig å få de andre til venner? Det handler om relasjoner, egentlig ikke organiserte aktiviteter, selv om disse er et av flere hjelpemiddel på veien. Vi bor på samme planet, omgir oss med samme kultur, og snakker samme språk. Det er en evighet i mellom oss, men denne burde egentlig bare bringe oss nærmere dem. Vi har noe de trenger. Et barn skriker ofte under bleieskift, men det vet ikke selv at det er tvingende nødvendig å skille det fra sin egen møkk.
Jeg sa til og med noe høyt til en forsamling som var på over 5 personer! Det er da jeg pleier å få hjertebank og ”du hørtes litt nervøs ut” – kommentarer i etterkant. Hadde det ikke vært for den enorme nervøsiteten, så hadde jeg digget å holdt en andakt eller noe! Men jeg snakker som regel bare tull, det vil si dersom ikke Gud beveger munnen min og stemmebåndene mine for meg.
Vi snakket om å nå ikke kristne. Det viktigste temaet det går an å ta opp. Det ble snakke om hva vi kunne gjøre, og resultatet ble en liste med ting vi kunne organisere. Organisering er vel og bra, det er noe som gir et spark bak og får gang på noe. Men jeg lengter virkelig etter å se noe mer i Guds menighet! Brennende hjerter!
Jeg har fått hjertet mitt forandret. Det er enda i forandring, og det er spennende. Men det er en eneste grunn til at det skjer. Jeg har spurt Gud om å forandre meg. Ta bort det som ikke hører hjemme, uansett hva det vil koste meg. For jeg vet at det Gud vil at jeg skal være er det som er det beste. Det eneste suverene.
Har vi tenkt å forandre i egen kraft eller i Guds kraft? Har vi blitt trette av å be? Bønn er farlig!
Gud lengter etter å forandre meg. Dersom jeg sier til Ham at jeg ønsker det, kan jeg egentlig ikke se noen grunn til at det ikke skulle skje, utenom de hindringene jeg selv måtte legge for Ham. Men det forutsetter banking på døren, en dør jeg tror Gud ønsker å åpne.
De som ikke er frelst er ikke farlige. De er i skikkelig FARE. To ord som høres ganske like ut, men som utgjør en stor forskjell. Det er ”lett” å få seg kristne venner. Hva gjør det da så vanskelig å få de andre til venner? Det handler om relasjoner, egentlig ikke organiserte aktiviteter, selv om disse er et av flere hjelpemiddel på veien. Vi bor på samme planet, omgir oss med samme kultur, og snakker samme språk. Det er en evighet i mellom oss, men denne burde egentlig bare bringe oss nærmere dem. Vi har noe de trenger. Et barn skriker ofte under bleieskift, men det vet ikke selv at det er tvingende nødvendig å skille det fra sin egen møkk.
Kommentarer