Bønn
Det er så rart. Julen er Jesus sin høytid og alt det der. Men det er lenge siden jeg har brukt så lite tid med Ham som jeg gjør nå. Tankene mine er fulle, det er for øyeblikket ikke plass til så mye av Gud. Eller så har jeg ikke energi til Gud. Noe må det være. Jeg blir påvirket av mørket som er ute. DEN 2. JANUAR BLIR DET LYSERE UTE! Jeg gleder meg!
Bekymringene eser seg ekstra store. De vokser og vokser, fra å egentlig være små smuler til å være store fjell som jeg ikke kan komme over. Jeg bekymrer meg blant annet for Hemsedal, leksene jeg burde gjøre, de uregelrette nynorske verbene jeg burde ha pugget (blærk) og mye mer. Dette er jo bare bagateller, men allikevel! Det har vel noe å gjøre med at jeg ikke har lagt dem fram for Gud. De virker liksom for små til å bry Ham med.
"Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde?" Matt. 6,27. Jesus stiller spørsmålet så direkte at det blir flaut. "Jo, Jesus, nå skal du høre. Jeg kommer til å leve lenger og lykkeligere dersom jeg fyller hodet med stressende tanker om ting som betyr så pitlende lite i den stor sammenhengen. Ikke tro du vet bedre enn meg liksom." Ikke sant, det var litt av en forsvarstale! Tror jeg prøver en gang til:
"Hei Gud! Lenge si! Jeg roter det stadig til for meg selv. Jeg tror jeg har rett til å nedprioritere deg, og at det vil gi mer meg energi å ta en pause fra deg. Jeg er meg en fin en, er jeg ikke? Flaks at du er så tålmodig at du stadig står med åpne armer for å ta i mot meg.
Du ser de små bekymringene mine som har vokst seg litt for store. Jeg vet at Du har lyst å hjelpe meg, og at det er så lett som ingenting for deg å lede meg gjennom dem med skinnet i behold. Scenen er din, jeg som ikke en gang kan bære en bitteliten bekymring uten å brekke ryggen, gir deg herved lov til å bære for meg.
Takk for at Du er så glad i meg. Jeg er glad i deg også, men jeg har mange gode grunner for å ikke snakke med deg. For det første har jeg ikke spesielt mye trang til det, og energien er på et farlig lavt nivå. Det jeg glemmer er jo at det er Du som gir meg energien. Tustehode..
Far, kan Du gi meg en klem? En skikkelig stor en, som gir meg glød og kjærlighet i massevis. Hjelp meg å slutte å prøve å forstå så mye, la meg heller bare slappe av hos deg og la deg gi meg alt jeg trenger. Jeg vet ikke om jeg har sagt teologisk riktige ting til deg, men jeg vet at det ikke betyr noe. Du har den kontrollen jeg mangler. Amen"
Bekymringene eser seg ekstra store. De vokser og vokser, fra å egentlig være små smuler til å være store fjell som jeg ikke kan komme over. Jeg bekymrer meg blant annet for Hemsedal, leksene jeg burde gjøre, de uregelrette nynorske verbene jeg burde ha pugget (blærk) og mye mer. Dette er jo bare bagateller, men allikevel! Det har vel noe å gjøre med at jeg ikke har lagt dem fram for Gud. De virker liksom for små til å bry Ham med.
"Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde?" Matt. 6,27. Jesus stiller spørsmålet så direkte at det blir flaut. "Jo, Jesus, nå skal du høre. Jeg kommer til å leve lenger og lykkeligere dersom jeg fyller hodet med stressende tanker om ting som betyr så pitlende lite i den stor sammenhengen. Ikke tro du vet bedre enn meg liksom." Ikke sant, det var litt av en forsvarstale! Tror jeg prøver en gang til:
"Hei Gud! Lenge si! Jeg roter det stadig til for meg selv. Jeg tror jeg har rett til å nedprioritere deg, og at det vil gi mer meg energi å ta en pause fra deg. Jeg er meg en fin en, er jeg ikke? Flaks at du er så tålmodig at du stadig står med åpne armer for å ta i mot meg.
Du ser de små bekymringene mine som har vokst seg litt for store. Jeg vet at Du har lyst å hjelpe meg, og at det er så lett som ingenting for deg å lede meg gjennom dem med skinnet i behold. Scenen er din, jeg som ikke en gang kan bære en bitteliten bekymring uten å brekke ryggen, gir deg herved lov til å bære for meg.
Takk for at Du er så glad i meg. Jeg er glad i deg også, men jeg har mange gode grunner for å ikke snakke med deg. For det første har jeg ikke spesielt mye trang til det, og energien er på et farlig lavt nivå. Det jeg glemmer er jo at det er Du som gir meg energien. Tustehode..
Far, kan Du gi meg en klem? En skikkelig stor en, som gir meg glød og kjærlighet i massevis. Hjelp meg å slutte å prøve å forstå så mye, la meg heller bare slappe av hos deg og la deg gi meg alt jeg trenger. Jeg vet ikke om jeg har sagt teologisk riktige ting til deg, men jeg vet at det ikke betyr noe. Du har den kontrollen jeg mangler. Amen"
Kommentarer