Oslo
I helgen var jeg i Oslo. Oslo er en by med forferdelig mange butikker. En alt for stor del av disse var en del av min fire timer lange handletur, som ikke akkurat ble utført på mitt initiativ. Under denne runden, laget jeg en liten liste oppe i hodet mitt som jeg liker å kalle
"Hvorfor jeg ikke hopper i taket av shopping"
- Alle de ekle, tomme ansiktene på plakatene. De skriker etter meg, at dersom jeg er villig til å betale en viss sum, blir jeg som dem. Et lite spørsmål.. Hvorfor skal jeg ha så utrolig lyst til å bli som dem?
Det er selvfølgelig fordi det er dem, og ikke meg som er bra nok til å plage resten av oss med sine påklistrede smil og holdninger. Det er en selvfølge at disse har det utrolig mye bedre i livet enn det jeg har.
De er så glatte. Det er nettopp det som er poenget. De vil ha meg til å gli, og løpe til nærmeste butikk for å finne det de påstår jeg mangler. Yeah right...
- Alle de uttrykkslause, blinde menneskene rundt meg. Siden shopping er slik en utrolig fantastisk og livgivende aktivitet, skulle en nesten tro at smil er alt en kan se. Men nei. De stresser rundt med tunge poser, kikker på klokka i en av de endeløse køene, eller sukker fordi buksa ikke passer. Lykke?
Nei, lykken kommer tydeligvis etterpå, når du bruker det fantastiske nye produkt. Jeg vet ikke helt, men personlig føler jeg at gleden slutter når prislappen er klippet av og plagget ligger i skapet. Men når inntraff egentlig det strålende gledesøyeblikket?
- Holdningene. Øynene som sigler etter det dyreste møter tanken på dem som ikke har det de trenger. Jeg blir kvalm. Helt på skikkelig.
- At jeg blir lammet. Jeg faller for trikset. Gleden er å kjøpe. Å eie. Kanskje skal tingene fylle et tomrom. Æsj.
En bra ting
Jeg fikk heldigvis andre ting med meg fra turen. Det er noe av det vakreste jeg har sett, kommer nest etter solnedganger; nemlig høsten. Rød, gul og oransje snø danset omkring meg. Bladene drysset i tusenvis. Jeg lot øynene bade i landskapet og så at Gud lever. Høst er til fordi Gud så at vi elsket rødt like høyt som grønt. Derfor gav Han oss begge deler.
"Hvorfor jeg ikke hopper i taket av shopping"
- Alle de ekle, tomme ansiktene på plakatene. De skriker etter meg, at dersom jeg er villig til å betale en viss sum, blir jeg som dem. Et lite spørsmål.. Hvorfor skal jeg ha så utrolig lyst til å bli som dem?
Det er selvfølgelig fordi det er dem, og ikke meg som er bra nok til å plage resten av oss med sine påklistrede smil og holdninger. Det er en selvfølge at disse har det utrolig mye bedre i livet enn det jeg har.
De er så glatte. Det er nettopp det som er poenget. De vil ha meg til å gli, og løpe til nærmeste butikk for å finne det de påstår jeg mangler. Yeah right...
- Alle de uttrykkslause, blinde menneskene rundt meg. Siden shopping er slik en utrolig fantastisk og livgivende aktivitet, skulle en nesten tro at smil er alt en kan se. Men nei. De stresser rundt med tunge poser, kikker på klokka i en av de endeløse køene, eller sukker fordi buksa ikke passer. Lykke?
Nei, lykken kommer tydeligvis etterpå, når du bruker det fantastiske nye produkt. Jeg vet ikke helt, men personlig føler jeg at gleden slutter når prislappen er klippet av og plagget ligger i skapet. Men når inntraff egentlig det strålende gledesøyeblikket?
- Holdningene. Øynene som sigler etter det dyreste møter tanken på dem som ikke har det de trenger. Jeg blir kvalm. Helt på skikkelig.
- At jeg blir lammet. Jeg faller for trikset. Gleden er å kjøpe. Å eie. Kanskje skal tingene fylle et tomrom. Æsj.
En bra ting
Jeg fikk heldigvis andre ting med meg fra turen. Det er noe av det vakreste jeg har sett, kommer nest etter solnedganger; nemlig høsten. Rød, gul og oransje snø danset omkring meg. Bladene drysset i tusenvis. Jeg lot øynene bade i landskapet og så at Gud lever. Høst er til fordi Gud så at vi elsket rødt like høyt som grønt. Derfor gav Han oss begge deler.
Kommentarer