Beduinen
Det har seg sånn, at når en sitter nede i salen og lytter til en tale, kan det hele føles så ulidelig uaktuelt. Men så har det seg også slik at hovedpoeng og bruddstykker ofte limes fast i hukommelsen. Når da situasjonen blir aktuell, dras disse automatisk fram. Som eksempel kan jeg nevne ørkentalen av Ingvild. Den har plutselig blitt veldig aktuell:
Jeg er på ørkenvandring for tiden. Jeg leser ikke Bibelen med den samme glede som jeg pleier (en av bøkene jeg leser er 1.Krøn, så det er kanskje litt forståelig..), og ber nesten bare fordi det må gjøres. Men jeg vet at jeg kommer til å lære, jeg vet at det en gang vil kommer opptur. Men det ville jeg sannsynligvis ikke løftet blikket mot dersom det ikke hadde vært for den talen. Det er egengtlig ganske greit her i ørkenen.. Litt billedlig språk:
Ørkenen er varm: dvs, jeg er klar over at Gud elsker meg. Den er ikke kald, hadde jeg vært på polvandring hadde jeg nok hatt det mindre greit.
Ørkenen er midt på kloden, den ligger ikke helt i nord, og heller ikke helt i sør. (Midt på kloden~midt på treet)
Det er ikke så mye mas i Sahara, så jeg får liksom litt tenkepause i "tour de Vokse som Kristen"
Til nå har jeg lært:
- Mitt Gud- datter forhold kan ikke være avhengig av at jeg får regelmessige åndelige innsprøytninger når jeg skriver. Dataen er ganske ukul for tiden og fungerer ikke som den skal. Jeg har ikke skrevet noe "skikkelig" på lenge. Gud er ikke mer tilstede i meg om fingrene mine klorer ned noen setninger.
- Bønn er så lett at det blir vanskelig. Jeg vil liksom lære trikset, for det må jo være et triks! Det er ingenting som kan være så lett som bønn, det er ikke logisk, og derfor er det så vanskelig å fatte.
- Jeg må lære meg at det er mitt forhold til Gud som skal vokse ved at Han viser meg noen av sine gjerninger. Det er ikke fordi jeg skal virke som en bedre kristen. Å være en god kristen er å elske Gud, ikke å elske at andre synes jeg er flink.
Til slutt, et vannvittig bra sitat av en mann med en besatt sønn: "Jeg tror, hjelp meg i min vantro!" Mark. 9, 24
Jeg er blitt forelska i disse ordene. Det er den eneste bønnen jeg med ærlig hjerte kan be her i ørkenen......
Jeg er på ørkenvandring for tiden. Jeg leser ikke Bibelen med den samme glede som jeg pleier (en av bøkene jeg leser er 1.Krøn, så det er kanskje litt forståelig..), og ber nesten bare fordi det må gjøres. Men jeg vet at jeg kommer til å lære, jeg vet at det en gang vil kommer opptur. Men det ville jeg sannsynligvis ikke løftet blikket mot dersom det ikke hadde vært for den talen. Det er egengtlig ganske greit her i ørkenen.. Litt billedlig språk:
Ørkenen er varm: dvs, jeg er klar over at Gud elsker meg. Den er ikke kald, hadde jeg vært på polvandring hadde jeg nok hatt det mindre greit.
Ørkenen er midt på kloden, den ligger ikke helt i nord, og heller ikke helt i sør. (Midt på kloden~midt på treet)
Det er ikke så mye mas i Sahara, så jeg får liksom litt tenkepause i "tour de Vokse som Kristen"
Til nå har jeg lært:
- Mitt Gud- datter forhold kan ikke være avhengig av at jeg får regelmessige åndelige innsprøytninger når jeg skriver. Dataen er ganske ukul for tiden og fungerer ikke som den skal. Jeg har ikke skrevet noe "skikkelig" på lenge. Gud er ikke mer tilstede i meg om fingrene mine klorer ned noen setninger.
- Bønn er så lett at det blir vanskelig. Jeg vil liksom lære trikset, for det må jo være et triks! Det er ingenting som kan være så lett som bønn, det er ikke logisk, og derfor er det så vanskelig å fatte.
- Jeg må lære meg at det er mitt forhold til Gud som skal vokse ved at Han viser meg noen av sine gjerninger. Det er ikke fordi jeg skal virke som en bedre kristen. Å være en god kristen er å elske Gud, ikke å elske at andre synes jeg er flink.
Til slutt, et vannvittig bra sitat av en mann med en besatt sønn: "Jeg tror, hjelp meg i min vantro!" Mark. 9, 24
Jeg er blitt forelska i disse ordene. Det er den eneste bønnen jeg med ærlig hjerte kan be her i ørkenen......
Kommentarer