Vanskelig greie..

Jeg gikk til møtet på fredag, med disse tankene i hodet: Æsj, for et andaktsevne! Gidder ikke å sitte hele kvelden å høre om " Kjærlighetens 5 språk"! For noe kliss!
Jeg gikk i fra møtet på fredag med disse tankene: Wow, så interessant! Tror nesten jeg må lese boken, kan jo være den vil gjøre en forskjell?

Ok, jeg sliter litt med å vise folk at jeg er glad i dem. Kanskje. Jeg tror jeg har en rar dialekt av språket "Tid". Tror ikke det er så mange som snakker samme språket, for det er få personer jeg med sikkerhet kan si at er glade i meg. Tror ikke jeg er den eneste som tenker slik. Hvorfor?
Ofte gjelder det misforståelser. På norsk kan vi si "shit" uten at noen blir irriterte, det samme gjelder ikke på engelsk. Kanskje sårer jeg folk med ting som på mitt språk ikke er ment sårende. Æsj, hvorfor er det så vanskelig med relasjoner!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
For øyeblikket lengter jeg etter nye relasjoner. Med de er så vanskelige å knytte!
Når jeg vurderer å snakke med ukjente, leter jeg etter holdninger. Er de sinnsykt vellykkede og kule og driter i sånne som meg? Er de så fikserte på utseende at jeg ikke har en nubbesjangs til å få i gang en samtale med dem? Er svaret på disse negativt, går jeg til neste punkt. Samtale. Som oftest resulterer dette i at jeg føler meg masete, og personen jeg snakket med løper fort til noen andre. Men hvordan fanger man egentlig ukjentes interesse? Hva snakker man om? Livet er ikke lett...