Dumme, skjulte følelser
De er ikke tillatt. De blir gravd ned, slik at ingen skal kunne se dem. Og det er det ofte heller ingen som gjør. De ligger på alt for få tungespisser, og kommer ikke inn i andres ører. De ligger og gnager i eierens hjertekammer. De gror best i det skjulte. En kan vanskelig fjerne dem på egen hånd. Jeg vet en ting: Inne i meg eksisterer disse tingene. Men ut i fra det jeg ser hos de fleste andre, er dette en ting jeg stort sett er den eneste som sliter med. I galaterne 5, skriver Paulus om Åndens frukter. Kanskje kan jeg krysse av ved et par av disse, og stolt si at spor av disse finnes hos meg. Men så kommer motsetningene.. Alt for mange av disse treffer meg i hjertet: Misunnelse, rivalisering, selvhevdelse, listen er lenger. Dette er det min onde natur som står ansvarlig for. Den dusten.
Her en dag, hadde jeg en liten drøs med denne dusten:
Dusten: Du hater den personen
Snillingen: Å? Hvorfor?
Dusten: Vet du ikke hvor dum personen er?
S: Nja, tja..
D: Du har full grunn til å mislike personen for dette, det vet du.
S: Men ingen er feilfrie, ingen er uten synd. Skal jeg hate alle? De tingene du vil at jeg skal mislike personen for, er jeg selv skyldig i.
D: Hrmf....
Jeg klarte å få dusten til å holde kjeft, men det skjer ikke alltid. I dette tilfellet tok han seg vann over hodet, jeg avslørte ham. Hat var alt for drastisk. Djevelens poeng her, vil jeg tro var å ødelegge en relasjon. En tanke har surret litt rundt i det siste: De personene djevelen gidder å få meg til å mislike, må være personer som sammen med meg kan utgjøre en trussel mot ham. Derfor finner han det nødvendig å ødelegge denne relasjonen. Ikke vet jeg om det er noe i denne tanken, og om det er det, setter det meg i en vanskelig situasjon. Men det er en ting som da straks gir mer menging; budet om at jeg skal elske mine fiender.
Ja, ja. Da har jeg vel åpnet meg en del. En del for mye etter min smak. Hvorfor? Det vet jeg ikke. Hva er vitsen med å la andre se feilene mine? De som trives best i skjul. Det er vel nettopp det som er poenget. Det at synden ikke trives ute i fullt dagslys. Den liker seg best i mørket, der føler den seg logisk og moralsk forsvarlig. Ute i lyset blir den avslørt som bløff.
Her en dag, hadde jeg en liten drøs med denne dusten:
Dusten: Du hater den personen
Snillingen: Å? Hvorfor?
Dusten: Vet du ikke hvor dum personen er?
S: Nja, tja..
D: Du har full grunn til å mislike personen for dette, det vet du.
S: Men ingen er feilfrie, ingen er uten synd. Skal jeg hate alle? De tingene du vil at jeg skal mislike personen for, er jeg selv skyldig i.
D: Hrmf....
Jeg klarte å få dusten til å holde kjeft, men det skjer ikke alltid. I dette tilfellet tok han seg vann over hodet, jeg avslørte ham. Hat var alt for drastisk. Djevelens poeng her, vil jeg tro var å ødelegge en relasjon. En tanke har surret litt rundt i det siste: De personene djevelen gidder å få meg til å mislike, må være personer som sammen med meg kan utgjøre en trussel mot ham. Derfor finner han det nødvendig å ødelegge denne relasjonen. Ikke vet jeg om det er noe i denne tanken, og om det er det, setter det meg i en vanskelig situasjon. Men det er en ting som da straks gir mer menging; budet om at jeg skal elske mine fiender.
Ja, ja. Da har jeg vel åpnet meg en del. En del for mye etter min smak. Hvorfor? Det vet jeg ikke. Hva er vitsen med å la andre se feilene mine? De som trives best i skjul. Det er vel nettopp det som er poenget. Det at synden ikke trives ute i fullt dagslys. Den liker seg best i mørket, der føler den seg logisk og moralsk forsvarlig. Ute i lyset blir den avslørt som bløff.
Kommentarer