Meg i Statskirken

Har egentlig tenkt å blogge litt om hvordan jeg føler i forhold til Statskirken. Men jeg vet ikke hvor lurt det er, jeg har alt for lite peiling. Ønsker ikke å spre negative holdninger, og jeg vet jo at Saron indirekte hører til under den. Men det har plaget meg litt i det siste, og jeg har fått ut frustrasjon i en del debatter med Lillian.. Hun takler det fint :-)

Jeg begynner på å lure på hvorfor jeg egentlig er medlem.. For de koselige tradisjonene sin skyld? Fordi alle er det?

Mine meninger bygger stort sett på det jeg ser i media, og jeg vet at media ikke er en bra plass for kirkens folk. Men hvordan kan jeg forsvare at jeg er medlem i en kirke som tillater homofile prester? Det står klart og tydelig i Bibelen at homofili er synd, ingen kan nekte for det! Jeg blir så utrolig provosert over måten enkelte av kirkens øverste ledere prøver å tekkes media og samfunnet. VI ER IKKE AV DENNE VERDEN!

Har lært såpass i historietimen at kirke/stat ikke fungerer.. Kirken blir maktsyk, og mister hele grepet. Kan se ut som om Staten forfører Kirken. Sier ikke at dette skjer nå, men kirken stiller seg i en svært utsatt posisjon…

Og herlighet.. Hva skal en biskop med 1,3mill i lønn? Må han ha så mye penger for å tjene Gud?

Lillian har et bra poeng i at det er det lokale som teller. Kirkene rundt om i landet varierer, og det finnes mye bra. Ja, jeg tviler ikke på det. Det er det som er det store problemet for meg, føler ikke at jeg kan protestere mot hele institusjonen når det er så mye bra i grasrota. Men allikevel, det at det formelle ansvaret faktisk ligger hos den verdslige makt, og at lederne oppfører seg slik de gjør.. Det må da ha noe å si for det lokale?
Da jeg var mindre, gikk jeg i kirken hver søndag. Jeg sang med på salmer av full hals, og trasket på søndagsskolen. Dette er i stor grad en del av min identitet.. Ikke bare noe jeg kan si fra meg sånn helt uten videre. Ønsker å ta et gjennomtenkt valg. Vil ikke melde meg ut bare for å være opprørsk. Trenger noen innspill… Kan noen si noe?

Kommentarer

Bjørnar sa…
Jeg vil poengtere at Den Norske Kirke gjennom Kirkemøte-vedtak ikke tillater homofilt praktiserende prester, men at det er enkelt-biskoper som utnevner homofilt prester på eget initiativ.

Siden biskoper utnevnes av staten er det heller ikke så lett å respondere på brudd på Kirkemøtevedtak -- siden kirke-ministeren setter inn biskoper. Hele opplegget er litt merkelig, og jeg ser i likhet med deg mange problemer med kirke/stat-blandingen.

Likevel ser jeg som Thomas også en del fordeler med Kirken, først og fremst lav terskel at den favner bredt -- f.eks. betyr feltprestene her i Forsvaret mye for soldater med tanke på samtaler, sosiale sammenkomster, (felt)gudstjenester m.m. Menigheter som lever innenfor DNK (eks. Lundehaugen) har stort nedslagsfelt, og det virker som at det er letterer for folk å komme til Den Norske Kirke enn til frimenigheter.
obs sa…
Kanskje burde jeg hatt noe å si om denne saken, men det har jeg ikke. Jeg synes uansett at det er kjempebra at du tenker gjennom hva du mener, Kristine.
Nå skal man ikke glemme at Statskirka består av MANGE menigheter. De fleste er ikke enige i alt som skjer i de høye kretser.
Jo, nei, fjord og fjell...
Fru K sa…
Tusen takk for interessant innspill... Har følt at dette spørmålet kanskje har dukket opp for å få meg til å fokusere på feil ting, så det æ godt å få litt nye tanka, så kan æg roa meg litt. vet kje heilt æg :-)
Målfrid sa…
Hei!
Vett godt ke du tenke ja! Som ansatt i kjerkå e de ikje få gånge eg må riva meg litt i håret, elle le oppgitt øve alt så skjer.
I praksis syns eg det går greit her, for hos oss har me ei egå styringsgruppa så bestemme, å en prest som e sjef.
På ei aen sia, så får me 70 konfirmanta kvert år, så vil finna ud ke de vil sei å ver kristen. Det er jo en velsignelse!
Jesus jekk fast i synagogen, sjøl åm han ikje va enige i alt så sjedde på den tiå.
Gode tanker du har, og god blogg! Stå på!
Anonym sa…
Hei Kristine. Dette var så interessant at eg vågar meg på å koma med ein kommentar! Håper du syns det er greitt. Eg har eit blanda forhold til statskyrkjeordninga. Prinsipielt meiner eg det er ei dårleg løysing, og håper at Den norske kyrkja (Dnk) i løpet av nokre år blir ei fri folkekyrkje. Samtidig er ordninga til å leva med, ja, det er faktisk òg gode sider ved den! (Og då tenkjer eg ikkje på biskopane si løn! Elles har eg sett i avisa at nokre av biskopane sjølve har problematisert løna si.) Viktigast for meg er dette: Eg trur Dnk (uavhengig av relasjonane til staten) er ein del av Jesu kyrkje, eit fellesskap som består av kristne i alle kyrkjesamfunn.

Altså: Statskyrkjeordninga er til å leva med, til og med for ein prest! Eg får bruka tid og krefter på å tena Gud med utgangspunkt i løftet eg gav då eg blei ordinert til prestetenesta. Då lova eg bl.a. å forkynna Guds Ord klart og reint og forvalta sakramenta rett, - og det har eg tenkt å fortsetja med etter beste evne, innanfor (!) kyrkja. Dessutan er det utruleg meiningsfullt å høyra til i ei folkekyrkje. Tenk bare på alle dei viktige situasjonane der kyrkja får bety noko for menneske som til kvardags ikkje har så nært forhold til trua.

Ei anna vinkling, som ikkje har noko med at eg er prest å gjera: Då eg var barn og ungdom, var eg aktiv i ein kristen organisasjon (Ynglingen i Stavanger) som var svært fri frå offisielle kyrkjelege strukturar, men som likevel opplagt var ein del av Dnk. Hadde det ikkje vore for at eg der møtte eit kristent fellesskap som var ope nok til at eg kunne finna ein plass der, og utfordrande nok til at eg møtte kallet og ville følgja Jesus, veit eg ikkje om eg hadde vore truande i dag. Er det ikkje noko liknande du opplever på Saron nå?

Når det gjeld Saron, meiner eg (som Thomas) at det er og bør vera plass for dette kristne fellesskapet innanfor Dnk. Helsing Arne.
Fru K sa…
Kjempefint å få høre synspunktene til nogen så æ ansatt i kjerkå. Takk så mye!